Rus – toppen av et isfjell.

Debatten raser om den nye rusreformen og avkriminalisering av cannabis. Oppfatningen svinger fra bejublende omfavnelse til å se den som en katastrofe. Statsministeren lover at alt skal bli bedre i rusbehandling. En tidligere rusavhengig forteller at den som trenger hjelp møter en vegg og stengte dører.

Det ensidige fokus på rusmidlene i debatten hopper over at rusmisbruk er et symptom. Jeg har behandlet rusavhengige i mer enn 20 år. 80% av dem har ulike former for tidlig omsorgssvikt. Vi har lenge visst at det i stor grad er sosialt arvelig, og forstyrrer barnas tidlige utvikling. Det er arvesynden i moderne utgave. Omsorgssvikt er en sårbarhetsfaktor for en rekke psykiske lidelser, bl.a. rusmisbruk. Psykiatrien er fylt med omsorgssvikt, følgene er ensomhet, isolasjon, skam, håpløshet, frykt og en opplevelse av verdiløshet.

Omsorgssvikt er ikke bare fysisk eller seksuelt misbruk. Det verste et barn utsettes for er fravær av omsorg. Det skjer også bak plettfrie fasader. Barn er eksperter i å tilpasse seg en vanskelig situasjon, omstendighetene tvinger dem. For mange rusmisbrukere blir puberteten et vendepunkt. Ny energi bryter fram, de tar et steg ut av familien og oppdager at det finnes lindring mot smerten, et frikvarter fra seg selv, rus. Først en positiv opplevelse, endelig mulig å slappe av og puste ut, kjenne seg «normal». Den perioden varer en stund, varierende fra person til person. Så innhentes mange av rusens baksider, den blir et fengsel.

Problemet med behandling er ikke rusen. De fleste som er kommet dit at de vil behandling opplever en lettelse å stoppe rusingen. Når den er borte dukker symptomene fra omsorgssvikten opp, rus har holdt smerten borte. Vi behandler to lidelser, rus og følgene av tidlig omsorgssvikt, et utviklingstraume. Hos mange krever det flere ressurser og betydelig lenger tid enn vanlig rusbehandling. Vi har ingen steder å sende disse pasientene for videre behandling.

Selv om vi sammen med lokalt hjelpeapparat stabler på bena det av ressurser som er mulig ved utskrivning, faller de ofte tilbake i rus. Vi har ikke et tilbud mellom rusbehandling og når de er klare til å fokusere på traumet. Det krever en periode av rusfrihet. Ikke at alle skal inn i traumebehandling, men gruppen som trenger det er stor nok til at mangelen på tilbud er et alvorlig problem, og det er ikke adressert. Det er for tøft for mange å være ute i verden. De skulle fortsatt vært i skjermede og trygge omgivelser. Møtet med disse tragiske skjebnene, født inn i dysfunksjonelle familier, gjør det utfordrende å arbeide i rusfeltet. Dagens rusbehandling tar ikke høyde for at flertallet av rusavhengige bærer på et traume. Det er mangel på ressurser og kompetanse til å gi den nødvendige hjelp.

Rusreformen i 2004 var et riktig og viktig framskritt. Men hva har vi opplevd siden? Det kan oppsummeres i to ord: Forstyrrende helsebyråkrati. Røft vil jeg si at 25% av alt som siden er tredd over hodet vårt er nyttig. Resten er et tyveri av tid og ressurser fra pasientene. Helsebyråkratene hadde stjerner i øynene da vi fikk vite at pakkeforløpet som ble innført i kreftbehandling også skulle gjelde oss. Ja, det er elementer i det som er bra. Men det er naivt å tro at en modell som fungerer i kreftbehandling er direkte overførbar i rusbehandling. Hva med å spørre rusfeltet til råds? Kanskje er det kunnskap og erfaring der som kan si hva som vil fungere og ikke fungere? Erfaringer nedfelt i kropp og sinn er vanskelige å få fra et skrivebord.

Det tragiske i situasjonen er at det samme samfunnet som febrilsk forsøker å hjelpe rusmisbrukere er med på å øke antallet. Det er et kollektivt problem vi alle har ansvar for. Det er opplyst og vedtatt at alle store strukturelle endringer i samfunnet skal være basert på kunnskap. Vi skriker stadig etter forskning og mer forskning. Sannheten er at når kunnskap ikke passer inn i malen hopper vi elegant over at den gjelder. Størst økonomisk likhet i et samfunn er grunnmuren for helse. En rekke forskere har forlengst slått det fast. Likevel ser politikerne med åpne øyne på at vi er på vei bort fra økonomisk likhet. Som skrekkeksempel er Sverige det landet i Europa som hurtigst beveger seg mot større ulikhet. Vi gjør det samme. Nobelprisvinneren i økonomi Joseph Stiglitz har i flere bøker vist at globaliseringen slik den praktiseres gavner 1% av befolkningen. De blir bare rikere og rikere. Det samme sier professor Kalle Moene ved UiO.

Vi ser med åpne øyne på at prestasjonsjag og konkurranse får spise seg inn og ta mer og mer plass. Det setter fart i en hierarkisk makt/økonomisk struktur. I dag advarer de fremste utviklingspsykologer mot påvist økning av tilknytningsproblemer blant barn i barnehager. Politikerne forsøker å få kognitiv læring inn fra 4 års alder. Barna blir mer og mer frarøvet den kanskje viktigste drivkraften i utvikling, tilgang til fri lek i naturlige omgivelser. Allan Schore har uttalt at vår ensidige dyrking av egenskaper i den venstre hjernen skaper usunne samfunn der flere og flere barn får problemer med å knytte seg til andre senere i livet. De ender ofte opp med å ruse seg og falle utenfor fellesskapet. Prestasjonsamfunnet skaper hierarkiske strukturer og dyrker intellekt, konkurranse, ord og skarpe albuer. Følgene av dette kunne fylt en hel bok, kortversjonen er at flere og flere unge mister seg selv i rus. I festtaler hylles et inkluderende fellesskap, i virkeligheten beveger vi oss bort fra det. Det gir et økt rusmisbruk.