Ta en kopp te!

En zen-historie og helhet

Jeg hørte nylig en zen-historie om Joshu, en av de kjente japanske zen-mestrene:

En dag kom en ny munk til klosteret. Joshu spurte: «Har jeg sett deg før?». Nei, svarte han jeg har aldri vært her før, så det er ikke mulig. «Ta en kopp te», svarte Joshu. En munk som hadde vært der i mange år kom forbi. Joshu spurte det samme: «Har jeg sett deg før?». Munken ble forvirret: «Men mester jeg har vært her i mange år, du har sett meg utallige ganger». Joshu sa igjen «Ta en kopp te». Hovedmunken hadde overhørt dette og forstod ingenting. «Hva går det av mesteren?» Han spurte Joshu: «Hva er det du mener? Du vet jo at den ene er ny og den andre munken har vært her i mange år! Joshu svarte kraftfullt: «Er du her?». «Selvfølgelig», svarte munken. «Ta en kopp te».

Zen-buddhisme og tid

Hva forteller denne enkle historien oss ? Zen-historier kan ofte virke ulogiske og forunderlige. Det er nettopp det de er ment å være; gjennom å bryte opp et innlært tankemønster. Joshu`s budskap er at det eneste som teller er det levende øyeblikket, være her, akkurat nå. Ikke påvirket av det som har vært eller forestillinger om det som kommer.

I zen er øyeblikket, the present moment, utenfor tid, en mulighet til å få direkte kontakt med pulserende liv. Døren åpnes til en virkelighet der alt henger sammen, til en helhet alt springer ut av, en tidløs evighet. Det er en forståelse som bryter med innlærte forestillinger og tradisjonell naturvitenskap. I følge disse er tilværelsen i fundamentet materie. I zen-buddhisme, ifølge mesteren Joshu, er det sinnet som skaper tid. Det er en komplisert struktur av indre bilder som bygger på erfaringer vi gjør tidlig i livet. Grunnforestillingene får vi i våre første leveår. De består først av konkrete symboler av de nære menneskene og verden rundt oss. Vi er avhengige av direkte kontakt med disse for å beholde bildene i sinnet. Når byggverket, som sinnet er, blir uavhengig av andre og omgivelsene, kan vi med vår indre kreativitet skape abstrakte symboler. Vi får med det et språk og kan tenke. Tronen på sinnets utvikling er et abstrakt «jeg som kan oppleve meg», et subjekt som opplever et objekt. Bevisstheten i sinnet er dualistisk, delt i to, et jeg og et meg. Jeg kan både oppleve meg og alt rundt meg. På den ene siden er det et kvantesprang ved at vi blir bevisst vår egen eksistens. På den andre siden legger det dualistiske sinnet et slør over kontakten med virkeligheten. Sløret heter tid. Joshu`s budskap er at for det meste er våre inntrykk av verden preget av fortid eller framtid. Vi opplever ikke tilværelsen direkte. Sjeldent er vi i kontakt med øyeblikket, the present moment. Det er korte øyeblikk som går forbi uten at vi er bevisst tilstede. Det kan være når vi lytter til musikk vi smelter inn i, barnelatter, en høstdag på fjellet når landskapet står i brann, eller en stille sommermorgen alene før verden våkner. De fleste mennesker har hatt glimt av det, men raskt lukker døren seg igjen og vi er tilbake i det vante sinnet. Det har alltid vært mystikernes budskap, Buddha, Jesus, Frans av Assisi, Gurdjieff, Heraklitus og Zarathustra. Budskapet i Zen-buddhisme er at tid skapes av sinnet, på toppen av en helhet. Helheten åpner seg i «the present moment», det levende tidløse øyeblikk. Det er døren til et dypere lag i eksistensen, Væren. Meditasjon er om å rydde veien til den døren.

Mennesket et symbolsk vesen

Mennesket er det eneste av alle dyr som fungerer symbolsk. Andre primater kan til en viss grad fungere konkret symbolsk. Symboler har gitt oss en frihet og fleksibilitet i forhold til andre og omgivelsene gjennom abstrakt tankevirksomhet. Men de kan også bli et hinder, et indre fengsel. Da betaler vi en pris for å fungere symbolsk. Med abstrakte symboler, som ord, mister vi den umiddelbare kontakten med omgivelsene, de tilsløres av sinnet. Som erstatning for en konstant strøm av inntrykk fra omgivelsene kan vi gjennom symboler finne faste holdepunkter. Det gir en helt ny frihet i forhold til omgivelsene. Bare vi mennesker kan tilpasse oss alle klodens miljøer og overleve.

Gjennom bruk av symboler får vi ikke mer perseptuell klarhet i forhold til miljøet vi lever i enn dyrene, heller ikke i relasjonen til oss selv og andre. Symboler åpner for muligheten til å tenke, forstå, planlegge og prøve ut. I evolusjonsprosessen, fra det mytologiske mennesket til dagens mer og mer abstrakt fungerende har vi omformet strukturene vi forstår naturen gjennom så gjennomgripende at den umiddelbare sansekontakten med omgivelsene er blitt svekket.

Atskillelsen fra naturen har fremmedgjort oss fra å være del av en større helhet. Vi får en form for direkte kontakt med oss selv, et jeg som er bevisst meg. Men prisen er høy. Vi mistolker et abstrakt bilde med pulserende liv. Vi er det første dyret som er bevisst vår egen eksistens. Problemet med den forståelsen er at den ofte er uten levende kontakt med øyeblikket, det er en abstraksjon.

Vi har lagt naturen under oss og blitt klodens herskere. Samtidig har vi erklært oss som eksistensens sentrum. Vi er blitt vår egen guddom på jakt etter livets gåter, sikre på at en dag vil vi avsløre alle eksistensens hemmeligheter.

Et avgjørende spørsmål i denne sammenhengen er følgende: Kommer bevissthet ut av milliarder av hjerneceller eller kommer barnet til verden med en bevissthet som har røtter i et helhetlig dypere felt? Menneskeheten har i tusener av år svart ja på det siste. Moderne naturvitenskap sier nei. Har naturvitenskapen rett er dualistisk bevissthet den høyeste formen. Det betyr at det er umulig å få direkte kontakt med livet. Den amerikanske psykoanalytikeren Otto Kernberg hevder at vi mennesker aldri helt er i stand til å møte virkeligheten. Det vil alltid være et filter som hindrer oss i å se virkeligheten som den er. Dualistisk bevissthet er da den høyeste bevissthetsformen. Er det sannheten?

Er det vitenskapelig belegg for at universet er grunnleggende fysisk materielt?

Allan Wallace diskuterer spørsmålet i «Choosing Reality». Han undersøker forholdet mellom naturvitenskapen og det tomme rommet som omgir oss. Når det tømmes for all fysisk materie og varmestråling er det likevel en form for energi tilbake. Max Planch viste matematisk i 1911 at det er en rest-energi i vakuum. Den minste enheten for denne fikk navnet kvante. Siden er den blitt kalt nullpunkt energien, zero-point energy.

I 1948 ble den målt i en studie og fikk navnet Casimir effekten. Wallace refererer til en rekke studier som viser tolkningsproblemene knyttet til den. Flere studier har forsøkt å kaste lys over tvetydigheten. Til sist viser Wallace til en teori i stochastisk fysikk utviklet av Timothy Boyer. Her er konklusjonen at det ikke finnes bevis for at en kvante representerer fysisk virkelighet.

Astrofysikeren Bernard Haisch publiserte tidlig på 90-tallet sammen med Alfonso Rueda teoretisk forskning som viste at treghet i materie kan knyttes til nullpunkt energifeltet.

Ut fra denne forskningen stiller Haisch spørsmål som sprenger rammene rundt Einstein`s spesielle relativitetsteori. Einstein mente at lys definerer egenskapene i tid/rom dimensjonen. Haisch hevder å ha belegg for at lys skaper tid/rom. Lys er ikke lenger begrenset til det solen sender ut. Det er en energi i vakuum feltet som er forut for rom/tid.

I følge etablert teori er bakgrunnstrålingen vi finner i universet på 2,7 grads mikrobølger en rest av Big Bang. Haisch og Rueda`s forskning åpner for at denne bakgrunnstrålingen kan knyttes til det elektromagnetiske nullpunkt feltet. Da har vi en mulig åpning til en helhetlig bakgrunndimensjon. Det er et landskap visdomstradisjonene har beveget seg i gjennom tusenvis av år. Naturvitenskapen kan ikke lenger avfeie muligheten for en helhetlig dimensjon. Det er mer ærlig å innrømme at objektiv utforskning av virkeligheten har sine grenser.

Etter min oppfatning begynner vi nå å se konturene av et nytt paradigmeskifte i forståelsen av bevissthet. At framtredende vitenskapsfolk orienterer seg mot en underliggende helhetlig dimensjon som en mulighet er allerede et skritt bort fra det ensidige fokuset på hjernen og bevissthet som et epifenomen.

Et møte mellom atomfysikk og buddhisme

David Bohm er en av det forrige århundrets mest kjente atomfysikere. Han arbeidet fra slutten av 30-tallet under Oppenheimer på Berkeley universitetet i California og senere med Einstein på Princeton universitetet. Bohm ga rundt 1950 ut en bok i kvantefysikk som fikk enestående omtale. I den forbindelse ble han invitert hjem til Einstein. Den samtalen vekket Bohm sin nysgjerrighet. Var den danske kvantefysikeren Niels Bohr sin tolkning av kvante-verdenen riktig? Einstein mente nei. Da Bohm så på kvanteteorien med nye øyne oppdaget han at det var mulig å beskrive den matematisk på en ny måte. Målingene forble de samme, men ga en helt annen tolkning. Nå ble elektronet et elektron og bølgen ble det Bohm kalte en følge-bølge, a pilot-wave. Han skrev to artikler, «Hidden Variables», der postulerte han at det finnes en underliggende helhet i tilværelsen. For første gang skjedde et møte mellom buddhismen og andre visdomstradisjoner og moderne fysikk.

David Bohm ga i 1980 ut boken «Wholeness and the Implicate Order». Her tolkes kvante-verdenen på en helt ny måte. Her går David Bohm videre på teorien om en underliggende helhetlig tilværelse han første gang publiserte i 1950. Han hadde fra rundt 1960 nær kontakt med den indiske mystikeren Jiddu Krishnamurti. Deres dialoger er en utforskning av livets gåter og mange er tilgjengelige på Youtube. Dalai Lama har kalt Bohm «my science guru». Siden Bohm døde i 1992 har interessen for hans forskning bare vokst. Han er fortsatt en utfordring til tradisjonell naturvitenskap som dogmatisk holder fast på at tilværelsen er innrammet av logiske og rasjonelle rammer fundert i en materiell virkelighet. Paul Howard ga i 2020 ut dokumentarfilmen «Infinite Potensial»* som beskriver Bohm sitt liv og virke.

Hvilken betydning får et helhetlig perspektiv på tilværelsen?

Vi mennesker deler tilværelsen med alt annet levende, samtidig har vi plassert oss på utsiden av den. I vårt utenforskap har vi gjennom utviklingen av symbolevnen skapt en tankeverden der vi tror det er mulig å kontrollere livet. I vårt forsøk på å være i kontroll har vi forstyrret den naturlige balansen, som springer ut av den underliggende helheten. Vårt eget sinn, ute av balanse, har forstyrret kloden. Da må vi inkludere sinnet som del av klimakrisen. I tillegg til de objektive tiltak som er nødvendige for å løse den, og det er en formidabel utfordring, må vi også endre oss på individnivå. Utfordringen til hver og en av oss er å komme tilbake til helheten. Da er ikke meditasjon begrenset til å bedre helse og prestasjon, det er om å vende blikket inn og forberede at døren igjen kan åpnes til kontakt med en dypere helhet vi alle er del av. Det er ikke tro, men erfaringsbasert subjektiv utforskning av vårt indre rom. Det er ingen opptråkket sti, hvert individ har ansvar for å finne sin egen unike vei. Reisen er del av en tusener av år gammel visdom som søker støtte i fellesskap med andre søkende. Naturen forteller oss i klartekst disse dager at menneskeheten har beveget seg for lenge og for langt mot overflaten i seg seg selv, mot alt på utsiden, materien. Vi trenger å vende blikket inn og finne veien tilbake til kilden, helheten, her og nå, «the present moment». Det er reisen vi inviterer deg til å starte eller fortsette i «Det Glemte Barnet».

Referanser:

D. Bohm and B. Hiley, Found. Phys. 14, 270 (1984)

D. Bohm, Phys. Rev. 85, 180 (1952)

D. Bohm, Phys. Rev. 85, 166 (1952).

https://mailchi.mp/infinitepotential.com/happy-new-year-8931798?e=bf2a96984c

Det Glemte Barnet www.ihmm.no