Utvikling og innvikling.

Snur vi på ordet utvikling er det å vikle seg ut og bli mer adskilt. Det er også mulig å vikle seg mer inn, innvikling, da blir grensene mellom meg og andre mer uklare. Personligheten er temaet vårt, måtene vi forholder oss til andre og oss selv, hvordan vi sitter fast i andre og kan ha følelsen av å bli styrt eller bruke makt og kontrollere andre.

Personligheten er en levende struktur, den har fått sin grunnform i samspillet med viktige omsorgspersoner tidlig i livet. Formen er en blanding av «meg» og de andre, fordi vi blir til gjennom de andres øyne. Deres forventninger, oppfatninger og reaksjoner former vår selvoppfatning. Det skjer de første 2 årene når vi er som mest avhengige. Når vi identifiserer oss med dem vikles deler av de andre inn i «meg».

Er jeg blitt kalt dum tusen ganger er sjansen stor for å tro jeg er dum. Får jeg konstant prentet inn at jeg må være lydig, ikke protestere, vil jeg sannsynligvis lære å underkaste meg andre, eller bli et utagerende vanskelig barn. Vi blir med andre ord, i større eller mindre grad, et produkt av vår nære omgivelse. Med den ballasten går vi siden ut i livet, og bærer ubevisst de viktige andre i oss.

Formen personligheten får, bestemmes av måten vi er blitt møtt og sett tidlig i livet. Graden av respekt, aksept og varme er avgjørende, også rommet til å stå på egne ben og bli gitt tillit, kunne ta egne avgjørelser og kjenne støtte fra omgivelsene. Det avgjør formens fleksibilitet, som uttrykker seg i evnen til å respondere til nye situasjoner uten at vi mister oss selv i frykt, sinne eller håpløshet.

Vi gjenskaper vår oppvekstfamilie i voksen alder gjennom ubevisst å gjenfinne våre indre relasjoner i mennesker vi tiltrekkes av, tar dem ubevisst inn. Uten å være klar over det, fargelegger, tilslører vi dem, med de tidlige avtrykkene fra barndommen. Konfliktene, avhengigheten og ubearbeidede negative følelser vil etter en tid komme til overflaten. Da åpner det seg to muligheter, vi kan enten vikle oss inn, repetere gamle innlærte væremåter og legge ansvaret for miséren vi har skapt på den andre, eller vi kan vikle oss ut gjennom å ta ansvar for våre væremåter, bli bevisst mønstrene som styrer oss.

Ble vi tidlig frarøvet grunnleggende tillit, vil personligheten få ulike dysfunksjonelle former. Hos en del kan den bli stram og lite fleksibel. De som ender opp slik vil få et begrenset repertoar når de skal forholde seg til andre, nye situasjoner virker truende og skremmende. Med et begrenset repertoar kan et forsøk på løsning være å kontrollere andre. Slike personer kan på overflaten virke fryktløse, under er skjult den delen av dem som er redd og usikker. De bruker mye energi på å kontrollere. Er formen for slakk blir den lett gjennomhullet og mangler tydelige grenser mot andre. Det blir lett å miste seg selv, la seg invadere, utviske, la andre styre, eller flykte og isolere seg. Alt det er innvikling.

Det som mest forstyrrer formen er at vi lærer å tro at vi bærer på en grunnleggende feil. Følelsen er skam, som ligger skjult under formens overflate og krymper den. Da mister den vitaliteten, er gjennomhullet eller stiv og ugjennomtrengelig. Personlighetens indre preges av mindreverd og verdiløshet. Det er måten vi lærer å tilpasse oss omgivelsene som bestemmer formen.

Uansett form gir den en opplevelse av å være kjent og forutsigbar. Selv om den gir psykisk smerte representerer den paradoksalt nok trygghet. Ubevisst holder vi fast på formen for å skjule indre smerte. Oppstår det konflikter i forhold til andre skylder vi ofte på den andre, legge ansvaret ut. Slik beskytter vi oss og beholder formen, forblir innviklet.

For å vikle oss ut må vi erkjenne at vi selv sitter fast i en form. Vi må bli bevisste at vi selv bidrar til å skape lidelse, frustrasjon, sinne, depresjon, hat, skam, fortvilelse, håpløshet og sorg. Vi er medspillere. Den bevisstheten gjør det mulig å starte en prosess der vi kan få tak i en tråd som kan starte utviklingen.

I en gruppe med andre der vi kjenner oss trygge vil mange oppleve at formen begynner å komme i bevegelse, den blir tydeligere, mønstrene trer fram. Det gir kontakt med et større indre rom. Det kan tenne et håp. Men etter en tid er de fleste igjen tilbake i formen. Hva skjer?

Ser vi på grunnstrukturen i alt levende er liv en konstant pulsering mellom utvidelse, ekspansjon og sammentrekning. Liv kan derfor defineres som bevegelse. Ser vi kroppen er det bevegelse i alle organer, hjerte, lunger, tarmer, blodårer etc. Men også sinnet vårt pulserer når livet får rom til bevegelse. Utvidelse og sammentrekning er grunnbevegelsen. Den gjelder fra bakterier og videre opp evolusjonsrekken.

Personlighet er når livet stivner og blir en form som repeterer seg selv. Vi har alle ulike grader av stivhet. Den fungerer som en type smertelindring for behov vi aldri har fått tilfredsstilt. Det er kontakten med våre autentiske behov som vekker lengselen etter utvidelse, ekspansjon.

Når vi opplever utvidelsen og i neste omgang sammentrekningen er det lett å falle i fellen og tro det er feil med oss. Håpet ble tent, plutselig sitter vi der igjen, tilbake i den gamle formen. Da er det avgjørende å forstå at etter utvidelse følger sammentrekning, livets pulsering.

De voksne som hadde ansvaret for oss som barn blir indre stemmer i oss som fortsatt vokter på oss. Stemmene fra super-ego tror de fortsatt må passe på oss. De holder fast på formen vi har fått. Bryter vi den slår de alarm. Det samme skjedde i deres liv, de hadde sine foreldre i seg. Slik overleveres familiens sosiale arv gjennom generasjoner. Når du utvider deg blir de livredde, kommer til unnsetning og vil redde deg. Det skjer ubevisst. Så er du tilbake i formen. Utfordringen er å akseptere sammentrekningen. Bevegelsen liv gir er en konstant pendling mellom utvidelse og sammentrekning. Den største utfordringen ligger i å akseptere sammentrekningen, gi varme og godhet til barnet som sitter fast, i stedet for kritikk og straff.

De indre stemmene fra super-ego holder oss fast i formen med å skamgjøre eller skape skyldfølelse. Ubevisst tror vi fortsatt på dem. Gjennom å omfavne det indre barnet, med varme og aksept, kan det langsomt få kraften til igjen å utvide seg, sette i gang en pulsering som gjør det mulig å bevege formen, bli mer levende. Vi trenger støtte, andre som også ser det glemte barnet i oss.

For utvikling trenger kroppen støtte til å komme tilbake til øyeblikket, være her og nå. Da må den oppleve trygghet. Alarmen den slo på da vi opplevde oss truet må bli slått av. Gruppefeltet kan fungere et kraftfylt sosialt energifelt som bidrar til å skape et trygt rom for deltakerne. Den er et resultat av et sosialt fellesskap der individet kjenner seg anerkjent, respektert, sett, møtt og forstått, uten krav og forventninger. Det er den prosessen vi tilbyr i Det Glemte Barnet.