Bevissthet, tanker og dialog

Descartes er kjent for å ha sagt: »Jeg tenker altså er jeg til». Utsagnet er gjort av et subjekt, jeg`et, som har tenkt på det å være til som et objekt for oppmerksomheten. Han anvender dualistisk bevissthet, subjekt og objekt er splittet, det høyeste bevissthetsnivå et dyr kan ha, bli klar over at det eksisterer. Baksiden er at det bygger på en abstraksjon av virkeligheten, et bilde. Både tanker og ord er begge abstrakte, løftet ut av direkte kontakt.

Descartes utsagn fjernet etter hans oppfatning all tvil om å være til, det ble et bevis for å eksistere. Han var matematiker, så tanken var hellig, med nærhet til det guddommelige. Med all kunnskap som vokste fram fra 1600-tallet var å tenke en opphøyet ferdighet, en form for guddommelig gave. Den åpnet dører inn i ukjente rom som ga mennesket håp. Men at tanker er abstraksjoner av virkeligheten, bilder trukket ut av en helhet, var ikke del av Descartes tankesett.

At Descartes ga tanker guddommelig kraft er forståelig i lys av den kulturelle konteksten på den tiden, med en religiøs overbygning. Både han og Newton så Gud som toppen av skaperverket. Tanker, tvil, håp, sinn, bevissthet og det åndelige, det guddommelige, kalte han res cogitans. De har ingen romlig eksistens, er del av uendeligheten. Den materielle verden kalte han res extensa, den tilhører logikkens vesen, kan veies, måles, har hastighet og er i tid, et endelig fenomen.

Kunnskapen den nye vitenskapen samlet om den materielle verden skapte en dyp kløft mellom en fremadstormende yngling, naturvitenskapen, og kirken med sine fastlåste tradisjoner. Bibelen stemte ikke med den nye virkeligheten. En lang og vanskelig konflikt førte til et kompromiss. Vitenskapen tok ansvar for materien og kirken fikk beholde ånden, res cogitans, alt som var subjektivt. Det førte til en splittelse mellom kropp og sinn, som har satt dype spor i vestlig kultur.

Kirken har de siste 150 årene mistet mer og mer taket på massene. I tomrommet etter tro på en høyere makt, som både Descartes og Newton hadde, er den byttet ut med kunnskap. Den siste har erstattet tradisjonell religion. Det har gradvis ført til et åndelig armod i den vestlige verden. De som først fanget opp den indre tomheten i individet var kunstnere. Det kommer fram i litteratur og annen kunst, som Beckett`s bøker, f.eks. «Å vente på Godot» og Giacometti`s skulpturer. Det ensomme og isolerte mennesket i en meningsløs tilværelse er kjennetegnet på den moderne tid. I overgangen til den post-moderne tid er vår identitet blitt mer og mer fragmentert.

Etter splittelsen med kirken har naturvitenskapen styrt unna alt som tilhører den subjektive verden. Den nøyde seg ikke med å ha fokus på materien, den tok etterhvert på seg å representere en ontologisk sannhet, kunnskap om en dypere virkelighet. Kroppen var nå alt, sjelen var borte. Den tok mål av seg til å løse alle livets gåter, gi svar på eksistensielle spørsmål. All kunnskap den samlet om kropp og den materielle verden erstattet etterhvert religiøs tro. Kunnskap ble den nye religionen. Den ga mennesket et helt nytt håp og skjøv bort subjektivitet, vår direkte og umiddelbare opplevelse av omgivelsene. Den holdningen skapte en splittelse mellom høyre og venstre hjerne. Vi mistet kontakten med vårt fundament, direkte umiddelbar kontakt. Evnen til abstraksjon, utført av venstre hjerne fikk prioritet.

Iain McGilchrist uttrykker det slik: Emissæren tar over for Mesteren, den høyre hjernen. Subjektivitet er blitt sett på som forstyrrelse av forskningsdata. Kun det objektive, som kan måles og veies, har vitenskapelig verdi. Fremdeles dominerer en holdning innen naturvitenskapen som holder fast på at forskning krever objektive data som kan reproduseres. Begrunnelsen er at alt i universet har materielle røtter. Naturvitenskapen raderte ut vårt mest intime forhold til oss selv, direkte bevisst subjektiv opplevelse. Venstre hjerne har siden industrialiseringen tok fart tatt over og styrer våre liv. Problemet er at den mangler kontakt med helheten, den fragmenterer verden.

Går vi tilbake til Descartes utsagn kunne han ha sagt: «Å kjenne, er å være til». Det er konkret erfaring. Kan den betviles? Da anvender han en annen bevissthetsform, det Merleau-Ponty kaller fenomenologisk bevissthet. Da har vi direkte sansemessig kontakt med verden, smelter sammen med kroppen. Med tanker har vi abstrahert et bilde som er en representasjon av virkeligheten.

Med å utvikle et jeg, ego-identitet eller selvbevissthet, er vi mennesker blitt bevisst at vi er til. Buddhismen kaller dualistisk bevissthet «et lite lys», et jeg bevisst meg. Prisen vi betaler er å bli tatt ut av direkte kontakt med helheten, bli abstrakte vesen. For å få kontakt med det «store lyset» må vi skalle av det beskyttende laget selvstrukturen er, personligheten. Den beskytter mot en sårbarhet menneskebarnet tidlig ikke tålte kontakt med, forgjengelighet. Forståelsen som er skissert her forutsetter bevissthet som en egen dimensjon. Da er vi mennesker mer enn biologi, vi er del av en helhet tanken aldri når.

Dualistisk bevissthet er helt nødvendig for å kunne vende bevisstheten inn, la kropp og sinn smelte sammen i fenomenologisk bevissthet. Den er et skritt mot høyere bevissthet. Mennesket står i følge Nietzsche`s metafor på en bro over en avgrunn fylt med angst, mellom dyret bak og høyere bevissthet som ligger foran. Det er vår utfordring. All åndelig praksis er gjennom ulike metoder å skalle av selvstrukturen, våge å bli mer sårbare, komme nærmere det «store lyset», helheten vi deler med alt annet levende. Vi kan si det så enkelt: utvikling er å våge og åpne mot sårbarhet. Dualistisk bevissthet er et skritt på veien mot «det store lyset». Vi mennesker har gjennom det lille lyset i dualistisk bevissthet skapt abstrakte illusjoner om oss selv, vår egen storhet, en blindvei. Kollektivt å ha valgt den ser vi i dag de skremmende konsekvensene av.

Å tenke, kunne fungere abstrakt, skiller mennesket fra andre pattedyr. Samtidig deler vi med dem den emosjonelle pattedyrhjernen. I følge Jaak Panksepp har pattedyrhjernen syv genetisk anlagte emosjonelle adferdsystemer som er bestemmende for barnets tidlige utvikling. De er søkesystemet, omsorg, tilknytning, lyst/ seksualitet og lek, de positive og raseri, frykt, panikk/sorg de negative. De utvikles uavhengig av storehjernen. Kunnskapen om de nevroaffektive systemene gjør at vi mennesker i vår grunnstruktur er emosjonelle vesen.

På toppen av den emosjonelle grunnstrukturen i pattedyrhjernen utvikler vi evnen til å tenke. Storehjernen med språk fungerer logisk og rasjonelt og gjør det mulig. Den delen av oss er en evolusjonær videreutvikling av sanser og emosjoner. De springer ut av Mesteren, den høyre hjernen. Følgen av Descartes utsagn har ført til at vi mennesker oppfattes som to-delte, sansende/emosjonelle og tenkende, en konsekvens av at den høyre og venstre hjernen fungerer forskjellig.

Dette sa Einstein, som ble en mystiker på sine gamle dager:

The intuitive mind is a sacred gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and forgotten the gift.

Utviklingspsykologien i dag anvender begrepet embodied mind, en forståelse som opphever splittelsen mellom kropp og sinn. Likevel holdes det fast på at selvet har er materiell anlage i hjernen og bevissthet springer ut av materiell kompleksitet. Naturvitenskapen forblir da det Arthur Koestler kaller «flatland science», vitenskapelig materialisme. Vår opplevelse av verden er et hjerneprodukt, vi er atskilte fra den. Selv om det er røster som protesterer er det meste begrenset til filosofisk spekulasjon, igjen tanker og ord. Et unntak er enaktivismen, en ny gren av kognitiv vitenskap, Et virkelig møte mellom res cogitans og res extensa gir subjektivitet validitet. I tradisjonell naturvitenskap er den kun et vedheng til materien. Vår tankevirksomhet oppfattes som et objektivt instrument som kan anvendes til å skape klarhet, fungere logisk og rasjonelt. Spørsmålet er om det stemmer?

Kvantefysikeren David Bohm mener vi sitter fast i et tankesystem som er tusener av år gammelt. Det er hans forklaring på at vi snakker og snakker, tenker og tenker, forstår og forstår, men likevel sitter håpløst fast i en hengemyr av uløste problemer som bare hoper seg opp. Vi prøver å løse de formidable problemene menneskeheten står overfor med det samme tankesystemet vi forstår dem med. Tanker i følge Bohm er ikke bare individuelle, de er mest kollektive.

Bohm sitt syn på tanker ble utviklet gjennom hans nære forhold til Krishnamurti. Etter Krishnamurti`s død i 1987 fortsatte Bohm sitt arbeide med å utvikle det han kaller dialogprosessen. Dialog i følge Bohm betyr opprinnelig i gresk noe annet enn en autentisk samtale mellom to. Logos betyr ord, her ordets mening, og dia gjennom, ikke to. Bildet han gir av en dialog er mening som flyter mellom, gjennom og blant oss. I en gruppe på mellom 20 og 40 er prosessen at alle kan ha sin oppfatning av et tema, ingen mening er riktig eller feil. Det er ingen diskusjon eller analyse, men en prosess der alle er deltakere og er respektert for sitt syn. Det er ingen vinner eller taper. Klarer dialoggruppen å fungere på disse premissene kan den ende med å oppleve et felt av samhørighet, emnet blir helt underordnet, samhørighet tar over og blir viktigst, alle er del av et større felt. Deltakerne får en opplevelse av nærhet til hverandre uten å kjenne hverandre personlig.

Bohm forklarer det med et felles bevissthetsfelt, som tankene hindrer kontakt med. Det sitter langt inne i vitenskapelige kretser å åpne til muligheten for at et helhetlig bevissthetsfelt kan være en sterk drivkraft i evolusjonsprosessen, et intelligent univers. Jeg går ikke med den vinklingen inn i diskusjonen om intelligent design, en splittelse mellom vitenskap og det kristne USA. Den diskusjonen hviler på religiøs tro, en guddom på toppen av pyramiden. Intelligent design kan bli sett på som del av en implicate order, Bohm sitt begrep på et helhetlig bevissthetsfelt.

Bohm tar et kraftig oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av tanker. De rapporterer ikke objektivt den ytre verden, men er aktivt med å fargelegge vår persepsjon av verden. Tanker er en reifisering av virkeligheten og fragmenterer helheten i følge Bohm, deler verden opp i små deler. Fragmentert tankevirksomhet påvirker oss og våre omgivelser i langt større grad enn vi tar inn over oss.

Bohm mener at vi har opphøyd tanker til mer og større enn materien. Den forestillingen har gitt tanker status til å være objektive. Vi tror det er mulig å undersøke og utforske omgivelsene uten å påvirke dem. Det har gitt et mekanisk verdensbilde. Det stemmer til en viss grad, men tanker er gitt en verdi og fått en betydning som ikke tar inn kompleksiteten i den underliggende helheten. Han mener det enkelte individs evne til å ha selvstendige tanker og vurderinger er overdrevet. Den kulturelle påvirkningen av individet har større effekt enn vi tror.

Bohm hevder at tanker og følelser er nært knyttet sammen. Det får alvorlige konsekvenser for vår persepsjon av oss selv, andre og verden. Følelser påvirker tankene våre med ubevisste forestillinger som bl.a. har røtter i sosial arv. Tanker skaper skiller mellom mennesker, som religioner og ideologier. Han forklarer med det fragmenteringen mellom mennesker. Vi vil aldri komme ut av alle dilemma, konflikter og problemer vi som står overfor uten å bli bevisste hva våre tankemønster gjør med oss. Vi kan ikke tenke oss ut av dem. Da anvender vi det samme tankesystemet. Vi er først nødt til å erkjenne at vi sitter fast i det. I neste runde finne veien ut av det.

Lao Tzu sier dette om å tenke i «The Tao Te Ching»: Stop thinking and end your problems.

Bohm mener at en forklaring på at vi har fått vårt tankesystem er at storehjernen utviklet seg for raskt. På mange måter er det likhet mellom Einstein, Bohm og Iain McGilchrist i forståelsen av forskjellen mellom den høyre og venstre hjernen.

Roger Sperry og Michael Gazzaniga forsket på behandling av alvorlig epilepsi på 60-tallet og gjorde oppdagelser som førte til at Sperry fikk Nobelprisen i 1981 for «split brain research». Da de kuttet forbindelsen mellom de to hjernene gjorde de revolusjonerende funn som ennå ikke er absorbert i dagens psykiatri og psykologi. Det viste seg at den venstre hjernen er en «historieforteller» som ignorerer virkeligheten. Den «finner opp» for å få inntrykk den har fått til å henge sammen. Vi kan med andre ord ikke stole på det vi tenker og sier. Hvorfor ikke? Fordi de tidlige inntrykkene som har festet seg i den implisitte hukommelsen hele tiden trigges, informasjonen som da blander seg er historie, ikke vår umiddelbare virkelighet. Hadde Descartes visst det ville verden sett annerledes ut. Da ville det vært riktig å si det slik: «Når jeg hengir meg til tanker er de ikke til å stole på». Hvilken forskjell.

Bohm er unik ved å være en av det forrige århundres viktigste vitenskapsmenn, på linje med Einstein og Bohr. Han gikk også inn i feltene psykologi og bevissthet. I kvantefysikken presenterte han en teori som peker mot et helhetlig bevissthetsfelt, the implicate order, som er i samspill med, the explicate order, alt som er manifestert i universet. Han åpnet med det døren til en ny forståelse av kvantefysikken som skilte seg både fra Bohr og Einstein. Bohm beskriver universet som en kvante-organisme.

Bohm representerer det vi i dag trenger mer enn noe annet, et møte mellom religion og vitenskap. Han viser at mennesket må løfte seg kollektivt opp på et høyere bevissthetsnivå om vi skal komme ut av krisen vi er i. Vi trenger økt bevissthet om et tankesystem som låser oss fast og hindrer en genuin opplevelse av samhørighet, en menneskehet. Her tar Bohm et kraftig oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av tanker. De rapporterer ikke objektivt den ytre verden, men er aktivt med å fargelegge vår persepsjon.

I gruppeterapi opplever vi noe av det samme som Bohm beskriver i dialoggruppene. Premissene er at du blir sett, møtt og respektert som den du er, det er ingen forventninger, du skal ikke prestere eller være flink. Du blir ikke evaluert, det er rom for deg, du utforsker din relasjon til deg. Eneste regel er at du ikke kan skade deg eller andre. Slik forsøker vi å redusere kraften i den indre kritikeren, skape et trygt ytre rom. Fokus er på eget indre rom. Etter en tid vil de fleste oppleve en samhørighet som gjør dem mer avslappet og trygge, en tilstand som inviterer til å åpne opp til sårbarhet. Utover i prosessen vil gruppen erfare at de som individer blir mer og mer like desto lenger inn de kommer. Overflaten, fasaden er preget av ulikhet, på innsiden kjenner vi oss mer og mer igjen i hverandre. Vi er mennesker og på den samme reisen. Det er ikke tanker som åpner, men en opplevelse av å ha et større indre rom og kontakt med behovet for å ekspandere det indre rommet. I neste runde kan ord og tanker være med å skape mer klarhet, da tjener Emissæren Mesteren.