I forrige innlegg skrev vi om den mørke siden av meditasjon. Hovedtemaet var at ikke alle mennesker skal gå inn i meditasjon. Det gjelder spesielt de som er blitt utsatt for ulike former for omsorgssvikt i de første leveårene og blitt påført utviklingstraumer. Ofte trenger de å få dypere røtter i kroppen, et mer solid fundament som kan romme følelser, som sinne, skam, forakt og skyld. De har ikke lært å regulere sterke emosjonelle tilstander. Integreringen av kropp og psyke avgjør i hvilken grad vi mennesker er i stand til å forholde oss til det indre sanselandskapet, følelser og stemninger som vekkes i oss.
Integreringen av kropp og sinn gir en mer stabil og styrket oppmerksomhet. Når den kan rettes mot innsiden og lyser opp det indre rommet med bevisst oppmerksomhet, awareness, mediterer vi. Forskning har vist at en stabil oppmerksomhet gir en opplevelse av tilfredshet i livet. Men meditasjon er verken lykke eller bedre helse, det er et inderlig behov om å utvide det indre rommet, bli mer kjent med oss selv.
Så hva er da den lyse siden av meditasjon? Det er å akseptere alle sider av oss selv.
Ofte har vi lært å si nei til negative følelser, de som gir en opplevelse av at det er noe galt med oss. For å akseptere disse må vi ha et rom i oss for dem.
Forholdet vi har til kroppen er avgjørende når vi starter å meditere. Vi må kunne kjenne at dette er min kropp, den tilhører meg og jeg bor i den. Den som har vært utsatt for tidlig omsorgssvikt har i ulik grad mistet kontakten med kroppen. Da er det først nødvendig å ta den tilbake. Det er den prosessen vi fokuserer på i Det Glemte Barnet, komme tilbake til oss selv.
Eier du din egen kropp er det mulig å gi rom for aksept av negative følelser. Da finnes det noe i deg som er mer enn dine følelser. En bevissthet som hviler i et større rom gjør det mulig å si ja til smertefulle følelser, akseptere dem. Før måtte du skyve dem bort, det var ikke rom for dem. Da retter du dem enten inn eller ut og de kan forstyrre både ditt forhold til andre og deg selv. Har du rom for dem gir de ikke lenger en smerte du må rømme fra, men kan akspetere, ta i mot og være til stede i. Da er den mørke siden i meditasjon forvandlet til lys.
I dagens samfunn ser vi tydelig at forholdet til kroppen kollektivt svekkes. Den blir mer og mer et objekt vi har forestillinger om, ikke direkte kontakt med som levende, vibrerende materie. Overalt skriker det mot oss hvordan den skal se ut, det ytre, utseendet får et stort fokus. Vi blir trukket mot overflaten med et kollektivt press på hvordan den skal se ut. Vitnesbyrdet om at forholdet til kroppen forstyrres ser vi i oppblomstringen av anorexi og bulemi både blant unge jenter og gutter, overvekt som får epidemiske proporsjoner, de kirurgiske inngrepene for å rette opp alt vi oppfatter som feil ved kroppen, presset på å være evig ung og frykten for å eldes, misbruket av anabole steroider, all skammen mange lider under fordi kroppen er feil og dagens sportsverden som har begravd den lekende siden og mistet seg selv i et prestasjonshysteri.
Forestillingene om kroppen blir et hinder mange må passere på veien inn i meditasjon/mindfulness. Det kan bli vanskelig å gå inn i meditasjon og motivasjonen blir fort borte. Den lyse siden i meditasjon finner vi når døren er åpen til å utvide vårt indre rom gjennom sansene og emosjonell kontakt. Det krever røtter i kroppen. Det kan ta tid for mange. Når meditasjon blir prestasjon er vi på feil kurs.
Den lyse siden av meditasjon er når en indre stemme, uavhengig av omgivelsene, hvisker “kom inn.” Vi er da klar til å møte også de smertefulle følelsene som er i oss, en del av å være menneske. Da er vi i den lyse siden i meditasjon, den ekspanderende kraften i livet som vil utvide vår egen innside. Den kaller alltid på oss, om vi er lydhøre.
Når vi satser alt på å gjøre karriere, tjene penger, bli rike og berømte rettes den ekspanderende kraften mot utsiden og ikke innsiden. Vi sier ikke det er noe feil ved å gjøre karriere eller tjene penger, men når disse alene representerer en ekspanderende kraft som er vendt ut mister vi kontakten med innsiden. Da mister vi oss selv, og den veien kan ikke tilfredsstille oss helt og fullt. Vi vil oppleve at noe mangler, og vi vil jage videre med opplevelsen av en grunnleggende utilfredshet.
Vårt forhold til kroppen og sansene må derfor være i fokus når vi skal forholde oss til mindfulness/meditasjon. Har du røtter i den som er dype nok til at du kan få kontakt med den lyse siden i meditasjon, eller må du først ta tilbake kroppen og få et mer bevisst forhold til den?