Den psykososiale GPS

Om super-ego, dommeren; den indre kritiker

Vi har alle opplevd den indre stemmen som irettesetter og gir beskjed om at vi må skjerpe oss. Plapringen fra den, de stadige kommentarene: «Det er bra, det er ikke bra». En konstant evaluering i bakgrunnen. Skjerper du sansene og retter oppmerksomheten mot dem hører du en stadig dur: «Den klarte du, bravo!, Du kan bedre enn det! Nå må du ta deg sammen, dette holder ikke!». Eller verre: «Du er udugelig og dum!. Du kommer aldri til å klare det!» De to siste er «møtet» med skammen. Blir den sterk nok kan den spise oss opp innvendig. Vi gjør alt for å slippe og få kontakt med skammens mørke demoner.

Indre evaluering av det meste vi opplever får store konsekvenser for vårt bevissthetsnivå. Den tar oss bort fra vår umiddelbare opplevelse, den ufiltrerte og direkte kontakten med tilværelsen. Vår oppmerksomhet er rettet mot evalueringen.

I dette innlegget vil vi skrive mer om super-ego, dommeren i livets rettssal og evalueringsinstansen.

Hvordan oppstår den i oss og hvorfor?

Super-Ego

Det var Freud som ga det navn. Han delte det i to deler, den irettesettende, kritiske og ideal-ego. Ved hjelp av sinnrike strategier holder den psykiske energien i super-ego oss fast i en form. Wilhelm Reich oppdaget at formen ikke er begrenset til psyket, også kroppen presses inn i en form. Den kroppslige mykheten og fleksibiliteten avtar, vi stivner. Han kalte det muskelpanseret.

Vi tilpasser oss omgivelsene for å bli inkludert og akseptert. Vårt fulle handlingsrepertoar begrenses, det er sider i oss vi må skyve bort, fortrenge, for å beholde båndet til de viktige personene rundt oss.

Super-ego har som funksjon å gi oss en fast form. I de første årene av livet er vi helt avhengige av den. Da er den stemmene, blikket og kroppsspråket til omsorgspersonene våre. De passer på så vi finner veien i en verden som både er fascinerende og farlig. Den støtten vi får gjør det mulig å ta verden inn i oss. Det er en forutsetning for å utvikle den strukturen vi kaller selvet, sinnet vårt. Formen som skapes har som funksjon å gjøre tilværelsen trygg og forutsigbar. Vi assimilerer verden som barn, tar den inn i oss både psykisk og fysisk. For å mestre den prosessen må vi kjenne oss trygge. Er det frykt over tid i oss forstyrres den og vi kan utvikle det som kalles et utviklingstraume.

Fra rundt det tidspunktet vi lærer å gå vekkes naturlig behovet for å mestre verden alene, bli autonome individer. For å klare det tar vi budskapet om hvordan vi skal mestre verden inn i oss. Super-ego fungerer da som en indre stemme for å kjenne oss trygge og ivaretatt. Da vi som barn gikk ut i verden alene, uten våre nære omsorgspersoner, var vi usikre de første årene. Super-ego fungerte da som en indre støtte, en autoritet, en guide, en veileder og moralens vokter. Vi trengte den.

Den psykososiale GPS`n

I moderne språkdrakt er super-ego en psyko-sosial GPS. Det representerer de integrerte stemmene til våre foreldre, familien og samfunnet som lærer oss hvordan vi skal være og fungere. Super-ego er foreldrenes og samfunnets forlengede arm når vi lærer å bli et selvstendig vesen. Fra naturens side genialt, en støtte som er flyttet fra utsiden til innsiden i oss. Når det fungerer skapes trygghet og forutsigbarhet.

Barnet må i den prosessen tilpasse seg omgivelsene, det er nødt til å akseptere det emosjonelle klima det er omgitt av. Det har ingen frihet til selv å bestemme sitt uttrykk, det er prisgitt holdninger og væremåter til de nære omsorgspersonene. Barnet er født med en naturlig spennvidde i sitt emosjonelle uttrykk. Samtidig er det helt avhengig av å bli møtt, sett og akseptert. De delene av det emosjonelle spekteret de rundt barnet ikke aksepterer, må det skyve bort, holde tilbake og fortrenge. Det er følelser som er uakseptable. Barnet kan også oppleve at naturlige behov ikke blir møtt, sett og anerkjent. Alt barnet må skyve bort blir et sår i sinnet. Da blir sårbarhet, åpenhet mot verden, farlig og truende. Når deler av det avhengige barnet ikke aksepteres skapes en fryktfylt konflikt. Den løser barnet ved å tro at årsaken må være at det er feil med det, « det re meg det re noe galt med». Slik skapes skam i barnet. Det kan ikke stå i en konflikt som truer barnets avhengighet. Skammen kommer inn i barnets liv når det er rundt 14 måneder. Skam krever et visst kognitivt nivå. Kjernen i den er opplevelsen av verdiløshet. Men skam er ikke bare en negativ følelse. Det finnes også en positiv skam. Den forteller oss at vi ikke er guder, det finnes begrensninger i å være menneske. Vi må ta hensyn til andre, vi er del av et fellesskap. Positiv skam er viktig for utviklingen av empati.

Sammenhengen super-ego og skam

Skam er spesiell som følelse. Den uttrykkes ikke utover som glede, gråt og sinne. Den går innover og vises ikke utenpå oss. Når skammen er positiv informerer den oss om våre begrensninger, vi lærer om våre grenser. Når den er negativ forstyrrer den vår funksjonsevne og skaper frustrasjon. Emosjonelt gir den opplevelsen av lidelse og smerte. I positiv skam blir vi bevisst våre begrensninger. Så lenge omgivelsene ikke fordømmer oss klarer vi å regulere positiv skam. Den negative mobiliserer den parasympatiske grenen av det autonome nervesystemet (ANS). Det er forbundet med frykt, lavt energinivå og tilbaketrekning. Som barn gjorde vi alt for å slippe unna negativ skam, vi opplevde at noe er feil med oss. Vi beskytter oss mot den skammen ved å gå inn i ego-ideal delen ved å bli slik de rundt oss ønsker vi skal være. Da kan vi skjule, fortrenge skammen, både for oss selv og andre. Som barn er ikke selvstrukturen sterk nok til å romme negativ skam, den er for smertefull, gir oss et fryktnivå vi ikke klarer å regulere.

Vi løser det ved å gå inn i rollene idealkritikeren forventer av oss. De er satt sammen av forventningene de nære personene rundt oss hadde til hvordan vi skulle være. Vi tar disse inn i oss, og gjør dem til våre egne ubevisste forventninger. Det blir de sidene vi liker og verdsetter. Fortrengt bak fasaden er den del av barnet omgivelsene ikke ønsket, den skamgjorte. Den indre kritikeren, foreldrestemmene i oss, holder de skamgjorte delene borte. Både den skamgjorte og den tilpassede delen er styrt av barnets avhengighet til omgivelsene. Om barnet bryter forventingene og foretar handlinger forbundet med skam vil den straffende kritikeren slå til. Det er smertefullt. Derfor gjør vi alt for å unngå skamfølelsen.

Problemet er at vi har denne indre psykiske strukturen med oss inn i voksenlivet. Vi fortsetter å ha et avhengig barn i oss selv om vi i alder er blitt voksne. En del av selvet opplever seg selvstendig, autonomt om vi har hatt et rimelig emosjonelt aksepterende oppvekstmiljø. En del av det tidlige barnet fortsatt lever gjemt i et mørkt hjørne. Det skaper problemer, spesielt i nære relasjoner og i møtet med autoriteter. Utviklingspsykologene er klare på at ingen slipper helt unna skammen. Det finnes ikke perfekte foreldre. Graden av skam blant oss har stor variasjonsbredde, fra den vi kaller toksisk til den mer milde. Men hos alle gjelder det at sårbarhet er truende.

Det indre barnet passes konstant på av et ubevisst super-ego. Oppmerksomheten er ubevisst ute i omgivelsene, scanner, passer på: Liker de meg? Gjør jeg noe som er uakseptabelt? Er det trygt? Men det passer like mye på innsiden. Formen må holdes. Barnet kan ha lært det er farlig å være emosjonell, sårbarhet kan gi smerte. Jo strammere formen er desto mer må oppmerksomheten være i omgivelsene for å passe på. Vi mister da den nære kontakten med den levende kroppen, det pulserende livet i oss. For super-ego i voksen alder betaler vi en pris.

Analyse av fenomenet motstand i super-ego var en del av den analytiske prosessen i psykoanalysens tidlige dager. Men den verbale tilnærmingen ga liten effekt og kom derfor i bakgrunnen. Siden har super-ego levd et liv i skyggen i psykologi og psykiatri. Det har vært der, men ikke som en tydelig del av den terapeutiske prosessen.

En viktig del av forklaringen til at psykoanalysen mislyktes i sin tilnærming til super-ego er at skam helt fram til 1980-tallet var en sosial tabu følelse. Uten en forståelse av skammens natur er det umulig å få klarhet i utviklingen av super-ego. Skam trives i de mørke krokene i sinnet, den er smertefull og truende.

Sårbarhet og skam henger nært sammen. Det blir da mer forståelig hvorfor intimitet er så utfordrende for de fleste. Den krever en villighet til å møte psykisk smerte. Samtidig er den også døren til glede og livslyst. Det er i kontakt med sårbarheten at sinnet kan ekspandere, at bevissthetsfeltet utvides og ubrukte ressurser folder seg ut.

Skammens motgift

Det første skrittet i et terapeutisk arbeide med skam er å gjøre skamstrukturen bevisst. Bevisst oppmerksomhet er «motgiften». Gjennom det kan super-ego strukturen langsomt bli bevisst. Vi lærer å se hvordan super-ego fungerer, vi blir bevisst mønstrene. Vi har i flere år brukt A.H. Almaas tilnærming til å arbeide terapeutisk med skam. I «Soul Without Shame» beskriver Byron Brown (student av Almaas) tilnærmingen til arbeidet med super-ego. Problemet tradisjonell psykologi og psykiatri sliter med er den biologiske forståelsen av selvutvikling. Bevissthet som en egen dimensjon gjør det mulig å komme ut av «fengselet» super-ego holder oss fast i.

En utvidet dimensjon er ikke en tro eller dogme, men en opplevelsesnær mulighet om vi våger å være sårbare og anerkjenne at i vårt indre gjelder helt andre lover enn på den fysiske utsiden. Det er ikke mulig aktivt å påvirke fenomenene vi møter på innsiden. Aksept og bevissthet er de verktøy som fungerer. Det er fremmed for de fleste av oss. Vi er så vant til å kjempe og slåss, overvinne, det sitter i marg og bein på oss. Vi tror vi må forstå først. Å stole på at hengivenhet gir kontakt med en indre kraft som ekspanderer oss sitter langt inne hos de fleste. Det er utfordrende å ha den tilliten til eksistensen, gi oss hen. Den er så nær opplevelsen av forgjengelighet, og skremmer.

Som voksne tåler de fleste kontakt med skammen. De erfarer at ved å eksponere den blir den borte. Folkeeventyrene hadde den kunnskapen. Lyset sprekker trollet. Skam oppstår i familiegruppen. Vi har erfart at arbeidet med skam er lettere i en terapigruppe enn i individuell terapi. Skam blir til i en gruppe, den forsvinner også i en gruppe når den eksponeres. Det krever mot. Hengivenhet er den feminine siden i utviklingsprosessen. Eksponering er den maskuline siden. Vi trenger begge for å komme ut av skammens grep på oss. Eksponeringen har en frigjørende effekt og gir oss tilbake livskraften og gleden.

For en del mennesker må sårene fra svikt i barndommen heles før det direkte arbeidet med skam er mulig. Et første skritt er å kjenne at kroppen er vårt hjem, kjenne den og stole på den. Når vi har fått røtter i den kan vi begynne å arbeide med super-ego. Den prosessen starter vi i Det Glemte Barnet.