Kjærlighetens kår

Jeg leste nylig en bok der et tema var kjærlighet, og ble inspirert til å skrive. Kjærlighet ble definert som et møte mellom jord og himmel, det kjente og det ukjente, det synlige og usynlige, som ubevisst og bevisst. Den har røtter i jorda gjennom seksualitet, det er smerten i den. Kjærlighet strekker også sine grener mot himmelen, ekstasen i den. Den kan bli sett på som et tau strukket ut mellom to ytterpunkter, det ene seksualitet, det andre en utvidet virkelighet, det hinsidige, mellom de to er kjærligheten. Den har i seg begge, både seksualitet og en overskridende kraft gjennom hengivelse, meditasjon og bønn. I seksualitet er bare en liten del kjærlighet, når vi får kontakt med en utvidet virkelighet fylles vi med bevissthet og bare litt er kjærlighet. En annen metafor for kjærlighet er en stige, på det laveste trinnet er seksualitet, det neste kjærlighet og det øverste trinnet når inn i evigheten.

Forståelsen av kjærlighet som presenteres her skiller seg radikalt fra den psykoanalytiske, som gir den biologiske røtter. Freud brøt med en to tusen år gammel tradisjon fra Aristoteles og Plato da han utelukket sjel og selv fra sitt vokabular. Han erstattet det med ego for å rense ut all religion fra sin teori. Med det grepet ble han vitenskapsmannen som mener alt springer ut av materie. Også i dag henger biologiske vitenskaper fast i samme oppfatning. Det finnes i dag helt andre strømninger blant fysikere. Mange har nærmet seg visdomstradisjonene som viser at virkeligheten hviler på en bakomliggende helhet. Nobelprisen i fysikk ble i 2022 gitt til Alain Aspect, Anton Zeilinger and John Clauser. Prisen gir aksept for et ikke-lokalt univers. To atskilte elektroner i universet kommuniserer tidløst med hverandre. Atomfysikeren David Bohm kaller det implicit order, alt i universet er del av en underliggende helhet.

I buddhismen er kjærlighet del av et bevissthetsfelt som omgir oss. En definisjon på kjærlighet er bevissthet opplevd i hjertet. Kjærlighet er en kraft som forener motsetninger, den smelter grenser.

Møtet med et nyfødt barn åpner hjertet, og gir en opplevelse av å bli invitert inn i et uendelig rom, en tomhet fylt med kjærlighet. Barnet bæres inn i verden på kjærlighet, et vitnesbyrd om at bevissthet i hjertet er kjærlighet. Men det skal overleve i den fysiske verden. Naturen har derfor gjort oss avhengige av andres omsorg. Overlevelse har prioritet i naturen. Den knytter barnet til en omsorgsperson gjennom relasjonsbånd. Kjærlighet og avhengighet av andre veves da inn i hverandre. Gjennom tilknytning blir vi avhengige av andre for å få det vi trenger, fysisk og psykisk. Den er selvsentrert, kjærlighet er andre-sentrert. Kjærlighet står i sterk kontrast til tilknytning og avhengighet. Avhengighet handler om meg og alt jeg trenger og kan få. Kjærlighet er om alt jeg kan gi eller gjøre for andre. Så lenge vi er styrt av frykt og overlevelse har kjærligheten trange kår. Utvikling er å skille de to, transformere energien i avhengighet til kjærlighet.

Seksualitet er et ubevisst instinkt. Vi kan kalle det kreativ, rå livskraft. Det har som funksjon å opprettholde mennesket som art, sørge for at vi formerer oss. Naturen har ikke våget å overlate ansvaret til oss. Vi er programmert, styrt. Seksualitet påminner om det dyriske i oss. Gjennom instinktive krefter holder naturen oss i sin hule hånd, vi er ikke uavhengige, fri, men bundet av sterke bånd. Det har et fornedrende element i seg, ubevisste krefter har oss i sin makt. Seksualitet påminner oss om at vi har en kropp og er forgjengelige. Kroppen er levende materie, kontakten med den gir bevissthet om forbindelsen mellom seksualitet og forgjengelighet.

Seksualitetens magnet ligger i nytelsen, bli båret avgårde på lystens sterke vinger. Det ekstatiske høydepunkt, orgasmen, er den kortvarige oppløsningen av selvet, døren til en utvidet virkelighet åpnes kort, et glimt av det hinsidige, smelte sammen med den andre, bli ett. Men det er et øyeblikk, så er det over, og vi faller ned i en dyp dal, den kraftfulle energien som løfter oss er borte. Vi vil ha mer, seksualiteten lokker og fascinerer. Baksiden er at den også gir kontakt med tomhet. Orgasme kan skape angst ved å åpne døren til forgjengelighet. Ekstasen og tomheten er begge sanne. Den siste vil vi ikke ha, den forstyrrer, påminner om kropp, ensomhet og forgjengelighet. Så kommer lysten tilbake, og vi kaster oss over den igjen. Slik går det. Faren ligger i at kjærlighet kan bli begrenset til seksualitet. Da forsvinner etterhvert kjærligheten.

Det kan skje i parforhold. Når forelskelsens sødme har lagt seg etter en tid, og drømmebildet av den andre korrigeres av virkeligheten og det blir klart at den andre slett ikke kan gi oss alt vi håpet på og drømte om. Det er avhengigheten, de uløste tilknytningsbåndene, som kommer fram når forelskelsens illusjoner brister. Hvis relasjonen fortsetter uten en bevisst gjensidig forpliktelse til vekst reduseres båndet til seksualitet. Da blir før eller siden kjærligheten borte for mange. Den krever hengivenhet for å vokse, psykisk åpenhet og sårbarhet, våge og smelte. Blir vi værende i de samme samspillsmønstre over tid falmer kjærligheten, styrt av avhengighet. Kjærlighet krever ekspansjon, en prosess forbundet med både smerte og glede, bryte gjennom mønstrene av tilpasning vi måtte lære som barn. Bak disse ligger potensialet for ekspansjon, gjemt i mørklagte sider vi tidlig måtte skyve bort for å tilpasse oss. Seksualiteten kan bli et fengsel, et hinder for ekspansjon mot kjærlighet. Kjærlighet er det andre trinnet på stigen, energien i seksualitet kan transformeres til kjærlighet.

Livskraftens innerste vesen er ekspansjon, som aldri slutter å banke på døren. Lytter vi ikke til signalene forvandles de til frustrasjon, sinne og sorg. Det er lett å legge ansvaret for å få naturlige behov tilfredsstilt ut på viktige andre, de nær oss, eller samfunnet. Det er kjærlighetens fiende nr. 1. Kjærlighetens karrige kår blir forståelige når det blir klart at vi måtte parkere autentiske deler i tidlige barneår og tilpasse oss familiesystemet vi var avhengige av for omsorg. Vi lærte at sårbarhet er farlig, en trussel mot å få våre behov for omsorg dekket. Vi mennesker er i vårt eksistensielle fundament sensitive og emosjonelle vesen helt avhengige av omsorg og kontakt med andre for å utvikle oss. Det er sensitiviteten vår vi aldri har klart å skape et samfunn rundt. Det som ble skjøvet bort i sosialiseringsprosessen, fortrengt, kaller James Masterson abandonment depression, jeg kaller det skamrommet, kjærlighetens største hinder. Du kan lese mer om det her .

Når seksualiteten våkner får vi sterke krefter i fanget, yrende, pirrende ukjent liv. Så mye spenning forbundet med det, nye horisonter åpnes. Hvem er jeg, med alt det som pulserer i meg? Plutselig blir vi dradd ut av oss selv, mot et annet menneske. Et landskap fylt med usikkerhet. Og vi møter før eller siden også den mørke siden, frykt, usikkerhet, psykisk smerte, avvisning, skam, forlatthet, ensomhet, mistillit, sjalusi og sinne. Hva handler det om?

Seksualenergi og tilknytningsmønster fra de første leveårene fletter seg inn i hverandre i puberteten. Det er erfaringene nedfelt fra den tiden som i voksen alder i stor grad styrer våre liv, bestemmer hvordan vi knytter bånd og relaterer til andre. Fra å ha dem forankret i familien i barneårene rettes de nå ut. Det er krefter koplet til en frontalhjerne som ennå ikke er ferdig utviklet. I puberteten får naturlige behov for nærhet og intimitet nytt liv, blandet med seksualitet. Først en kjemisk indusert himmelsk rus der naturen legger ut sine snarer, når vi igjen lander møter vi lengsel og savn. Men håpet holder oss oppe, en stund. Så begynner flammen å flagre, den blir ustødig. Tvilen melder seg. Er det den rette? Vi tror gjerne at savnet er etter den andre, få det vi alltid har drømt om. Samtidig er frykten og usikkerheten der i bakgrunnen. Et minefelt av energi med ulik kulør og retning. Vi er i biologiens favntak, den trenger å sikre formering av arten.

Kan lengselen også ha et annet ansikt? Kan den være etter det autentiske i oss? Det vi måtte skyve bort fordi vi var tvunget til å tro det var feil med våre grunnleggende behov? Mangel på bevissthet om denne siden, fordi naturens grep er så sterkt, gjør at vi ofte faller i fellen å stille forventninger og krav til den andre om å gi oss det vi aldri fikk. Slik roter vår tilknytninghistorie det hele til, kompliserer all par-danning. Vi kommer ut av familien med udekte behov. Skamrommet er del av vårt psyke. Hvis savn og lengsel i oss er etter en dypere kontakt forklarer det i stor grad kjærlighetens trange kår. Er det sant betyr det at jeg må ta ansvar for min egen smerte. Vi alle vet hvor raskt vi klandrer og legger skyld ut. Skal kjærligheten vokse ut av sitt fengsel krever det en ansvarlighet ingen av oss lærer tidlig. Bare livet kan gi den lærdommen. Den tidlige seksualiteten er en smertefull læremester. Det er lett å gå seg vill, spesielt i et samfunn som kollektivt har tatt på seg fasadens utallige masker og presenterer dem som sannhet.

I sufismen er kjærlighet veien til det hinsidige, en utvidet virkelighet. Buddhismen bruker meditasjon som metode. Det er ulike veier mot det samme rommet i oss. Det er viktig å ikke skape en motsetning mellom dem. De to representerer kjærlighetens pendelsvingning. På det psykologiske plan, der vi starter reisen, er pendlingen mellom å være sammen, smelte, og å være alene.

Buddha`s budskap er at å være søkende er ikke å nå et mål, eller strebe etter en tilstand. Vi har det «guddommelige» i oss. Han er den første eksistensialist, og kastet alle forestillinger om en ytre guddom ut. Mennesket er i sitt dyp gudommelig, i kontakt med en helhet vi alle deler. Forankringen i den er blitt skjult for oss. Gjennom formingen av sinnet har vi mistet kontakten med vårt eget dyp. Å være søkende er derfor å smelte, gi seg hen, bli sårbar, åpne opp. Men vi mennesker kan ikke direkte gi oss hen til det som er mer enn sinnet. Vi kan bruke kjærligheten til et annet menneske til å smelte, gi oss hen. Da er det ikke den elskede vi gir oss hen til, det er kjærligheten, en kraft som ekspanderer oss. Vi frykter å gi oss hen, den andre kan få makt over oss. Det er erfaring fra tidligere i livet som sitter fast i oss. Vi har lært at når vi åpner opp kan verden såre oss. Hengivenhet er derfor assosiert med frykt. I et parforhold er hengivenhet en prosess der alle tidligere smertefulle opplevelser må inkluderes. Det er en reise hvor begge lover å støtte hverandre og gi rom for tidligere smertefulle erfaringer som trigges i samspillet. Det er unngåelig å ikke såre hverandre i blant, men det er også mulig med hjertet å si unnskyld, slik fungerer kjærligheten.

Kontakt med udekte tilknytningsbehov kan utløse både sinne, hat og oppgitthet når vi opplever oss sviktet av den andre. Det er tilstander som beskytter mot å kjenne smerte. Vi sitter enten fast i å skyve bort, klamre oss til, eller veksle mellom de to. Mønstrene etableres i våre tilknytningsrelasjoner og vi bærer dem over i par-relasjonene. Kjærlighetens dialektikk er da redusert til dualisme, det mangler en bro mellom å smelte sammen og å være alene. Klarer vi å snu den til å få kontakt med savnet etter å komme ut av avhengighetens fengsel, bli nysgjerrige på livet, søkende, kan det gi kontakt med kjærlighetens pendelsvingninger. Nøkkelen til å få prosessen til igjen å bli dialektisk er akseptering. Ikke som begrepet til vanlig anvendes, det vil jeg ha og det vil jeg ikke ha. Aksept er en tilstand som omfavner både lys og mørke, alt jeg har i meg. Ikke misforstå, det er ikke å akseptere alt jeg gjør, men hva jeg kjenner og har kontakt med på innsiden, ta i mot hele meg. Aksept er egenkjærlighet med tilstedeværelse i øyeblikket, et helende kraftfelt.

Savnet etter en dypere kontakt med oss selv kan vekke bevissthet om ansvar for våre relasjoner, og at vi selv bidrar til konfliktene som oppstår. Når pendlingen mellom ytterpunktene vender fra dualisme til dialektikk går relasjonen samtidig fra å være nedbrytende, destruktiv, til å bli kreativ, og oppbyggende. Svingningene er del av kjærlighetens natur, et energetisk kraftfelt. Slik vokser den om vi klarer å omfavne vitaliteten mellom de to polene. Vi bearbeider, heler hverandres sår de første barneårene påførte oss. Når det er forståelse for at smerten i å vokse som en del av reisen og begge er forpliktet til å ta ansvar, kan se og beklage feiltrinn med hjertet, holdes veien åpen. Det er «sweet pain»

Munkene flyktet fra kjærligheten. De store religionene har fortalt oss at kroppslige behov, seksualitet, er farlig, syndig. Mennesket må søke høyere verdier, det som er mer enn instinkter. Den kristne kirkens dogmer og moralisme er en grym historie. Jeg trenger bare å nevne inkvisisjonens jakt på kvinner. Seksualitet ble gjort til vår farligste fiende. Det undertrykte mennesket ble frarøvet livet. Blir kraften borte fordi det såkalte syndige undertrykkes? Historien om den katolske kirke og presteskapets overgrep mot unge gutter er vitne om det motsatte. Det er risikosport å sette oss utover naturen. Ved å flykte fra kjærlighetens smerte mister vi muligheten til å bruke kraften naturen har gitt oss til å vokse ut av instinktenes jerngrep. Det krever at vi aksepterer seksualiteten, synonymt med livskraft. Stenger vi av kjærlighetens behov for ekspansjon mister vi kontakt med å være vibrerende, vitale. Vi plasserer våre behov i symbolske surrogater som ikke tilfredsstiller oss.

I dag ser vi en merkelig sementering av seksualitet som middel og mål til et lykkelig liv. Du trenger bare åpne dagens nyheter. Jo mer kjærlighet reduseres til seksualitet desto mer flytter vi oss mot overflaten, til fasaden i oss selv. Seksualitet blir symbolet på et vellykket liv. Prestasjonspresset på å oppnå idealet knyttes til den perfekte kropp. Vi reduseres til maskiner der delene må passe inn så den ytre formen stemmer. Når markedskreftene blander seg inn med full tyngde levnes ingen tvil om hypotesens sannhet, sammenhengen mellom seksualitet, utseende og det gode liv. Da er det lett å gå seg vill.

Det jeg beskriver er pendelsvingningen fra en kultur som for bare 100 år siden var seksuelt undertrykkende. Til slutt ble det umulig å holde seksualitetens trange kår innestengt. Sekulariseringen av samfunnet gjorde at limet som holdt rammen på plass ble sprengt. Slik har vi flyttet oss fra den ene siden av pendelens ytterkant til den andre. Begge nuller ut kjærligheten. Den ene ved å undertrykke seksualitet, den andre ved å gjøre oss til slaver av den.

For den illusjonen betaler vi en høy pris. Det kollektive bildet av kroppen som en maskin svekker levende kontakt. Et forstyrret fokus stjeler tid og energi til det aller viktigste i livet, det penger ikke kan kjøpe; kjærlighet.