Om liv og død

Døden, samfunnet og religion

Troen på døden som en overgang til et evig liv har de siste 150 årene smuldret langsomt bort. Søren Kirkegaard beskrev den som en konstant angstfylt skjelving og uro. I det 20. århundre ble mennesket gjennom naturvitenskapen redusert til et støvkorn i et uendelig univers. Døden ble enten skjøvet bort eller ble til angsten for å bli tilintetgjort. Uansett hvordan vi forholder oss til den vil livet en dag slutte å pulsere i oss, døden innhenter oss. Liv og død er to tilstander fornuft ikke makter å skape bro mellom. Hva har skjedd med vårt forhold til døden i moderne tid?

Døden på et sykehus

Da jeg var turnuskandidat på et sykehus i San Francisco ble en dag en kvinne i 60-årene lagt inn på avdelingen. Hun var datter av en svensk diplomat, og snakket fortsatt flytende svensk. Buken var nylig åpnet av kirurger på et annet sykehus. Hun hadde uhelbredelig kreft i livmoren, var blitt sydd sammen igjen og overført til oss for å dø.

Jeg skjønte fort at hun var modig. Det var måten hun så døden rakt i øynene. Til tross for hennes kroppslige tilstand hadde hun en stille, vakker verdighet ved seg. Det var første gang det ante meg at vi mennesker er mer enn kroppen. Hun hadde klart å helbrede sin sjel mens kroppen var syk og lå for døden. Hun tok meg med på en reise som ble hennes farvel med livet.

Da hun oppdaget at vi kunne kommunisere sammen på svensk ble hun inderlig glad. Hun elsket diktene til Karin Boye og Dan Andersson, poesi ble vårt møtested. Jeg satt ofte om kvelden ved sengen og leste dikt for henne. Vi snakket om våren i Norden, om blåveis, hvitveis, fuglesang og duften av nyutsprungne bjørketrær. Om lyset, de lange sommerkveldene, det mystiske blå vinterlyset, dype skoger og åpne fjellvidder. Jeg fikk en følelse av at hun spant et lett, lyst og vakkert nett rundt seg. Ikke som en flukt fra frykten for det som ventet henne, men et ja til det vakre og vare i livet.

I påsken skulle jeg reise bort flere dager. Det var ikke lett, kunne jeg dra? Hun sanset min usikkerhet, tok meg i hånden en dag, så på meg, og sa: «Det går bra, Jan, vi ses igjen». Jeg hadde ingenting sagt til henne om min tvil, men hun visste. Da jeg kom tilbake var hun fortsatt ved bevissthet. Vi tok hverandre i hånden, hun trykket min lett og vart, blikket var fortsatt levende. Tre dager senere døde hun stille.

Jeg fikk en gave av denne kvinnen, muligheten til å oppleve at døden på nært hold kan bli en del av livet. Den kan brukes til å vokse som menneske. Å omfavne både livet og døden kan gi en indre ekspansjon.

Når de nærmeste rundt oss dør er det alltid en del av oss selv som dør. Slik er vi laget. Vårt psyke er sammensatt av implisitte relasjoner, for det meste skjult for oss. Når den ene siden i en relasjon blir borte reagerer organismen med sorg. En viktig renselsesprosess hvor tårer er et ytre tegn på tapet. Sorgen har også en annen side, den kan forsterke nærheten til oss selv, åpne et sårbart rom hvor eksistensen kommer nærmere. Hinnen mellom liv og død kan da bli tynnere. Sorg gir oss kontakt med dypet. Den andres død kan bringe oss nærmere livet. Derfor er sorgen så viktig. Sørgekonene hadde en viktig funksjon. De ga den et synlig ansikt og kollektiv støtte til den som trengte å åpne opp til den.

Men frykten for døden sitter dypt i oss, en beskyttelse som kan klore seg fast i marg og bein. Det er ingen enkel utfordring å møte den. Den er det i livet som skremmer oss mest, frykten for å bli borte, ikke være lenger. Vi lærer tidlig å skyve den vekk, klamre oss til livet. Med døden må vi være villige å slippe taket, gi oss hen.

Moderne medisin og døden

Bare for et par generasjoner tilbake var døden en hyppig gjest i de fleste barnefamilier. Spedbarns- og småbarns dødeligheten var høy. Det var ikke uvanlig i mange familier at et eller flere barn døde tidlig av infeksjonssykdommer, f.eks. krevde tuberkulose mange unge liv. Døden var den gang nærmere livet, en del av hverdagen de fleste var tvunget å forholde seg til. Antibiotika, økt medisinsk kunnskap, bedre ernæring, hygiene og boforhold ga lavere spedbarns- og barnedødelighet. Døden ble fjernere. En tydelig trend har vært at vi som samfunn har organisert bort nærheten til døden. Moderne medisin har erklært krig mot den. Den hektiske jakten etter stadig mer kunnskap har gitt mange i den vestlige verden et håp om frihet fra sykdom og smerte, og et langt liv.

Vi forventer at legene skal levere. Å fri oss fra smerte og lidelse har alltid vært en del av legerollen. Den har også fungert som en støtte og hjelp til å møte døden. Fremdeles gjør leger det, men i dagens medisinske verden dominerer kampen mot døden, frykten og benektelsen av den.

Eksistensialisme og fremmedgjøring

Den tyske filosofen Martin Heidegger beskrev fremmedgjøring fra et eksistensielt ståsted. Kjernen i hans forståelse av menneskets væren er fra «å være kastet inn i verden», til « å være i verden», Dasein. Mennesket er et vesen som eksisterer i verden, en del blant andre ting i den fysiske verden. Denne skapningen må forholde seg til alt den er omgitt av, passe på, vokte over, produsere, gi, ta, få til og utforske. Vi er innestengt i den fysiske verden, tvunget til å være der. For Heidegger kan vi være i verden på to måter, som autentiske og ikke-autentiske vesen.

Opplevelsen av tid gjør det mulig genuint å bry oss om livet, ta ansvar for det. Tid bringer inn døden som en faktisk hendelse, livet er endelig. Vi får anledning til å velge mellom et autentisk og et ikke-autentisk liv. Et autentisk individ er et menneske som anerkjenner at det har sitt eget unike potensial å fullbyrde. Slik skiller det seg ut fra massen av mennesker. Å leve ikke-autentisk er å gjøre de andre til referansepunkt. Livet preges da av frenetisk uro og travelhet, vi blir hjemløse, fremmedgjort. Det fremmedgjorte mennesket fratar seg ansvaret for sin unike væren i verden.

Heidegger skiller mellom frykt og angst. Frykt gjør oss oppmerksom på at vi lever i en tilstand av fremmedgjorthet, ikke autentisk. Angst tilhører værens-dimensjonen. Den åpner til væren, kontakt med en dypere helhet. Fallet til et ikke-autentisk liv er ikke et moralsk forfall for Heidegger. Det er nødvendig for å komme tilbake til væren. Frykt åpner for muligheten til å ta ansvar for livet.

Ansvar er å gi egenverdi til oss som mennesker. Det gir nærhet til oss selv. I et direkte møte med livet kommer angsten. Den blottstiller en skremmende frihet mellom å velge og leve et fremmedgjort eller autentisk liv. Da kommer døden mot oss. Den gjør det mulig «å være i verden og fullbyrde oss selv», bli ren væren. Alt ikke-autentisk kan da bli lagt til side og væren blir tilgjengelig. Mennesket er ikke lenger fanget i «å være kastet inn i verden». Det har frihet til å være.

Heidegger snur Aristoteles forståelse av mennesket på hodet. Han bryter ut av den materielle og logiske rammen. Hos Aristoteles er det faktiske, som virkelig er, det nærmeste vi kan komme å beskrive tilværelsen. Den potensielle muligheten har distanse til det faktiske, og må forløses for å bli realitet. Hos Heidegger er det faktiske bare et av legio mulige uttrykk i den potensielle dimensjonen. Det potensielle er synonymt med Heraclitus utsagn at vi aldri kan gå ut i den samme elven to ganger. Livet er et uendelig potensial som folder seg ut. Det faktiske er det forbigående i en potensiell evig bevissthetsstrøm. Med døden stopper denne strømmen opp. Den gjør ikke nødvendigvis det, men fordi sinnet ikke fatter, blir vi uten bro til døden. Sinnet er ikke i stand til å gripe verken livet eller døden. Gjennom angst er vi gitt muligheten til å leve fremmedgjort eller autentisk, få kontakt med en dypere dimensjon.

Heidegger så på fornuft og intellekt som ubrukbare til å kaste lys over det innerste rommet i mennesket, væren, og åpnet døren mot japansk zen-buddhisme. Han oppfattet de siste tre hundre årene av vitenskapelig erobring av den fysiske verden som uttrykk for menneskets forsøk på å tvinge naturen i kne. Vi står da utenfor naturen og oppfatter den som truende, fiendtlig og farlig, den må overvinnes.

Hos Heidegger finnes det en utvidet dimensjon i tilværelsen, mer enn den materielle verden. Det finnes i vår innerste natur en mulighet til å få kontakt med denne. Da må vi søke nye veier ved å forholde oss til både livet og døden.

Forbrukersamfunnet

Slutten av den 2. verdenskrig ga fødsel til det vestlige forbrukersamfunnet. Blant de rike kapitalistiske landene har USA inntil nylig vært en suveren i forbrukerkulturen. Sosiologen David Riesman på Harvard universitetet har i sin klassiske bok «The Lonely Crowd» (1950) skildret utviklingen mot forbrukersamfunnet. Han fletter sammen individuell psykologi, familiens betydning og den nye samfunnsstrukturen. Han understreker foreldreautoritetenes sviktende innflytelse på barn og ungdom. Samtidig som en grunnpilar smuldret bort fikk massemedia og venneflokken økende betydning. Viktigst for Riesman i overgangen fra før-krigskulturen til etter-krigstidens USA er velstandsøkningen. Det som gjaldt tidligere var materiell overlevelse, som bonde på landsbygden, eller industriarbeider i en by. Kjennetegnet på det nye samfunnet ble materiell overflod og fritid. Samtidig vokste det fram økt sentralisering av makt og byråkratisering. Oppløsningen av de nære familie- og slektsbånd skapte et mer mobilt samfunn. Andre, utenfor den nære familie og slekten, ble nå viktigere. Riesman anvendte begrepet andre-orientert på det som drev folk til å danne nye typer sosiale nettverk.

Vi aner her konturene av den post-moderne tid. Modernismen åpnet døren til det indre mørke og tomhet, utførlig beskrevet av eksistensialistene. I den post-moderne tid, som hos Riesman, ser vi hvordan individets opplevelse av tilhørighet og stabilitet oppløses.

Alt går fortere

Økt tempo er et moment som ofte blir oversett i forståelsen av den post-moderne tid. Det er blitt en underforstått sannhet at akselerert tempo er riktig og viktig. De nye sosiale nettverkene pluss teknologisk utvikling har radikalt forandret infrastrukturen i samfunnet. Den prosessen er blitt synonym med utvikling. Vi er så identifisert med økt tempo og sansestimulering at vi mangler avstanden som kreves til å oppfatte hvordan vi påvirkes psykisk og kroppslig.

Det er vanskelig å forstå betydningen av stress som fenomen om ikke økningen i tempo og sanseinntrykk inkluderes. Vi har bygd urbane miljøer med høyt stressnivå. Økt effektivitet er blitt pådyttet oss nærmest som en selvfølge. Utdanningssamfunnet og kunnskapkulturen har skapt et hierarki som belønner intellekt, struktur og tempo.

Informasjonssamfunnet har speedet opp vår hverdag til et punkt hvor spørsmålet dukker opp om det skaper nye sykdomstilstander? Den kanadiske legen Gabor Matè mener at økt stress forstyrrer vår evne til å stille oss inn på andres frekvens, være i kontakt. Det gir psykisk smerte som bl.a. uttrykker seg i at rusmisbruk florerer. Informasjonsteknologien med sine krav har forandret vår tidsopplevelse og sansemessig påført oss et daglig bombardement av stimuli. Masseavhengighet til knøttsmå datamaskiner gjør oss mindre og mindre egnet til å forholde oss direkte til hverandre. Økt tempo og endring i tidsopplevelsen er bakt inn i det økonomiske systemet.

Materialisme og psykisk ubalanse

Faren med det ensidige fokuset på materiell utvikling er at vi mister kontakten med at vi også har en innside. Det er lett å gå seg vill i jakten på rikdom, anerkjennelse og berømmelse, eller resignere. Vi er omgitt av et kollektivt press til å leve på overflaten av oss selv. Selvbildet vi da jager etter er helt avhengig av ytre bekreftelse. Det gir andre og flokken makt over oss. Vi kan miste grepet på hva vi selv ønsker og mener, en indre avmakt. Tilstanden kan sammenliknes med en plante uten tilstrekkelig rotfeste. Kontakten med følelser og den pulserende kroppen er svekket. Verdi er plassert i hvordan overflaten ser ut, hva andre synes og mener. Vi er styrt av deres oppfatninger og meninger og opplever på innsiden isolasjon og ensomhet.

De to hjernehalvdelene

Venstresiden i hjernen inneholder språksenteret. Den kan fokusere på deler av helheten, abstrahere dem og skape minner. Her finner vi setet for logikk og rasjonalitet. Den har i vår kultur helt overtatt styringen. Egentlig er den emissæren, hjelperen, men har klart å parkere den høyre siden. Det på bekostning av følelser, relasjon, sansning, empati og intuisjon i høyre hjernehalvdel.

Det er temaet hos Iain McGilchrist i «The Master and his Emissary». I alle sivilisasjoner som er gått i oppløsning peker han mot den samme ubalansen, den venstre hjernehalvdelen har med sine funksjoner tatt over styringen og kontrollen. Siden sivilisasjonene i Eufrat og Tigris blomstret for flere tusen år siden har det skjedd store endringer i samspillet mellom de to hemisfærene. De manifesterer seg på individ og samfunnsnivå.

Vitenskapens fødsel og teaterets store betydning i det antikke Helles forklarer han som en ekspansjon av frontalhjernen. Det muliggjorde en viss uavhengighet i de to hjernehalvdelene. Den venstre kunne etter det lettere ta over styringen uten å samspille med den høyre. Merkelig nok svekkes forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene desto lenger opp vi kommer på evolusjons-stigen. Kan det være at naturen løsner på grepet og gir over ansvar til mennesket?

Siden blomstringen av den greske kultur har det bølget fram og tilbake mellom hvilken av de to hemisfærene som har preget gjeldende tidsepoke. Opplysningstiden er dominert av venstre hjerne, naturvitenskap og rasjonell tenkning fikk en dominerende posisjon. Vitenskapelig materialisme fikk sin fødsel i fransk opplysningstid. Fra da av dominerer et materialistisk syn på verden. Menneskets plass ble begrenset til å bli forstått gjennom vitenskapens øyne. Den franske filosofen Comte mente at mennesket gikk gjennom tre faser, den teologiske, den filosofiske og til slutt den vitenskapelige, høydepunktet i utvikling. I romantikken kom den høyre igjen i forgrunnen. Igjen ble mennesket intuitivt. I forgrunnen ruver en skikkelse som Goethe, både poet og vitenskapsmann. Det to hjernehalvdelene var da i balanse.

Bortsett fra romantikken har samspillet opphørt fra den industrielle revolusjon på 1700-tallet. Økt kunnskap gjorde det mulig for den venstre hjernen å gripe inn i naturen, kontrollere og legge den under seg. Kunnskapen den ervervet seg ved å trenge inn i stadig mindre deler og neglisjere helheten har gjort det mulig på en radikal måte å forandre og kontrollere den ytre verden. Den venstre hjernen er blitt styrket og har helt mistet kontakten med den høyre. Vi tar ikke lenger i mot verden gjennom den høyre, reseptivt, men erobrer og kontrollerer med den venstre. Direkte levende kontakt med tilværelsen gjennom kropp og følelser er blitt svekket. Vi er blitt fremmedgjort fra å være del av en større helhet og kontakten med våre eksistensielle røtter er blitt svekket.

I følge McGilchrist uttrykker dominansen i den venstre hjernen seg i økt byråkratisering og et stadig større behov for kontroll i samfunnet. Byråkratiet tiltrekker seg en mennesketype som sliter med empati. Vi ser et stadig økende behov for kontroll av mennesker og omverdenen med å introdusere nye systemer for økt informasjon. Det er legitimert av behovet for kunnskap og økt effektivitet. Intensjonen er å skape en kunnskapsbasert predikerbar tilværelse, få et fastere grep på den. Verden er da en mekanisme det er mulig å forstå gjennom å stykke den opp i mindre og mindre deler. Det er en forståelse vi har med oss helt fra opplysningstiden, fremdeles er den dominerende. Den fremmedgjør oss som mennesker, vi er ikke lenger en del av naturen. McGilchrist bruker begreper som dissosiert og fragmentert om dagens menneske. Tilværelsen vår er ikke lenger levende og vibrerende, men virtuell, kunstig og distansert. Vi er i dag mer i mobilen enn i samspill med andre. Seriene lever våre liv for oss, vi blir tilskuere til at andre lever. Med dominansen av venstresiden i hjernen blir kropp og følelser mangelfullt utviklet og tatt vare på. Den psykiske grunnmuren blir svekket hos mange. En kultur som dyrker den venstre hjernehalvdelen blir ensidig styrt av fornuft. Det skapes forestillinger som svever fritt uten emosjonell forankring. Vår kollektive verden likner mer og mer en ADHD-scene der oppmerksomheten flagrer over kloden for å gi oss flest mulig nyheter på kortest mulig tid uten å grave for dypt.

Kroppen i det perspektivet er redusert til en ting vi kan fore med stadig nye stoffer for å gjøre den mer funksjonell, mer attraktiv, sexy, yngre, vital og med utsikten til et lenger liv. Den er blitt en ting vi kan smykke oss med eller skamme oss over, vinnere og tapere. Det er en kunstig kropp en hel industri er bygd opp rundt. Den kan oppfattes som et evighetssymbol vi desperat klamrer oss til for å benekte vår forgjengelighet.

Hva har materialismen å gjøre med vårt kollektive forhold til døden?

For å søke svar på spørsmålet må vi gå omveien om hvilken funksjon religion har hatt opp gjennom tidene. Kirken forkynte en tro som ga livet mening og beskyttet mot forgjengelighet. Tro ga en indre ro og trygghet. Det fantes en Gud et sted vi både fryktet og elsket. Fryktet om vi ikke fulgte dogmene, som elsket oss om vi tilpasset oss regelverket presteskapet var satt til å overvåke. Slik kunne vi håpe på en plass i det hinsidige, himmelen. Vi styrte unna frykten for døden som lå og gnagde i dypet.

Økt kunnskap om verden svekket grepet kirken i århundrer hadde på massene. Det hjelpeløse mennesket som før hadde vært kneblet på hender og føtter både sosialt og åndelig, kunne trekke frisk luft og håpe. Mange mennesker i vestlige land fylte tomrommet etter kirken med å se nye muligheter. Det ble et sprang til en mer human tilværelse, individet fikk verd og medbestemmelse.

I tomrommet etter religion rykket naturvitenskapen inn med et nytt tilbud, kunnskapens og fornuftens makt, venstre hjernehalvdel tok et fastere grep. Metodisk samlet den kunnskap om omgivelsene og vår kropp. Den hviler a priori på det syn at naturen i sin grunnstruktur er materie. Ved å stå utenfor og undersøke mindre og mindre bestanddeler frarøves den alle hemmeligheter .

Med økt kunnskap kom håpet om å legge en fiendtlig natur under oss, herske over den, til slutt også overvinne døden. Forbedringen i levekår, bekjempelsen av en rekke sykdommer, inkludert spedbarnsdødelighet, konkretiserte et ubevisst håp om frihet fra døden. Det gamle menneskelike gudebildet ble erstattet med oss selv og vi ble vår egen guddom. Vi så oss i stand til å løse livets gåte, det var kun et spørsmål om tid. På samme måte som religion er tro er det også blitt klart at naturvitenskapens epistemologiske ståsted er tro. Arthur Koestler har kalt den materialistiske virkelighetsoppfatningen «flatland science».

Våre røtter i eksistensen er kollektivt revet opp. Verdens middelklasse er en merkelig miks av opplysningstid, moderne og post-moderne tid. Økonomisk gjelder også opplysningstiden gjennom tro på en uendelig vekstkurve. Klimakrisen og mistilliten til globaliseringen har fått det hele til å vakle. Politisk øyner vi mer og mer den moderne tids mørke og ustabilitet. De illusjoner vi har skapt mot forgjengelighet fører til en kollektiv utrygghet som brer seg ut på individnivå. Vi forsøker febrilsk å beskytte oss gjennom materialisme og jakten på ytre identitet, et post-moderne stempel på vår tid. Ingen tidsepoke har vært mer voldelig enn det 20. århundre.

Jeg mener de ulike røde trådene som her vever seg sammen bidrar til å skape en dødsbenektende kultur. I tomrommet etter religion har vi søkt substitutter som driver oss mot overflaten i oss selv, en beskyttelse mot kontakt med innsiden og forgjengelighet. Paradokset er at naturvitenskapen, som har gitt oss betydelig bedre livsvilkår, samtidig driver oss mot overflaten om vi gjør materien til den endelige sannhet.

Konklusjon

I dag ser vi konsekvensen av å leve i en kultur som kollektivt presser oss mer og mer mot de ytre lagene i personligheten. Identitetsdebatten og blottstillingen av rasisme og overgrep mot minoritetsgrupper over hele verden vitner om en blanding av forvirring, hat og aggresjon. Slik jeg ser det mangler i dag en villighet til å se problemet i lys av den stadig økende ubalansen mellom utsiden av mennesket og den indre verden, våre eksistensielle røtter. Den venstre hjernehalvdelen har helt mistet kontrollen. Skal vi komme videre må den underliggende ubalansen eksponeres og bli forholdt til. Bare et radikalt skifte som tar inn det perspektivet vil etter min oppfatning kunne skape endringer som kan gi individet en indre opplevelse av verd, uavhengig av rase, kjønn og land. Da må behovene til det nyfødte barnet diktere hvordan vi bygger opp et samfunn. Vi er etter min oppfatning i dag omgitt av en dødsbenektende kultur med mangelfull eksistensiell forankring.