Limbisk resonans

Refleksjoner etter sommerens grupper

Det har vært intense uker på Öja Retreat med tilsammen 120 kursdeltakere fra mai til midt i august. Den siste gruppen var den 3 uker lange meditative helingsprosessen Mystic Rose.

Et sterkt inntrykk vi sitter igjen med er kraften og effekten energifeltet kan ha i en gruppeprosess. Det er ingen tvil om at det mellom oss mennesker eksisterer et energetisk felt. Lenge har det vært inngrodd skepsis i tradisjonelle vitenskapelige kretser å snakke om energi i psykologi og psykiatri. Ofte assosieres det med quasi-vitenskap og alternativ medisin. Den holdningen er nå i ferd med å forandre seg. Et begrep som uttrykker endringen er limbisk resonans, limbic resonance. Det henviser til samspillet mellom to pattedyrhjerner, den emosjonelle hjernen hos mor og barn.

For å utvikle den uferdige hjernen barnet er født med, er det avhengig av energifeltet det deler med mor. Barnet er genetisk født til å klikke inn i det ved å kunne gjenkjenne et kvinneansikt og stemme ved fødselen. Via feltet mellom dem er det kontakt mellom billioner av nerveceller i den emosjonelle høyre hjernehalvdelen hos begge. Barnet er på liv og død avhengig av den kontakten. Mor sin funksjon er å synkronisere forbindelsen mellom de to hjernene. Energien fra mor som når barnet utvikler barnets hjerne.

Det er morens væremåte i verden, hennes subjektivitet, som transformerer barnets hjerne. Hennes omsorgsevne er den avgjørende faktor. Prosessen skjer implisitt, dvs. ubevisst, som en dans mellom de to. På en film som tar et stort antall bilder pr. sekund blir dansen synlig. Om mor har sensitiviteten som kreves til å fange opp barnets tilstand og behov, beveger de seg synkront. De egenskapene er igjen avhengig av den omsorg mor selv har fått som barn. Kvaliteten i samspillet mellom mor og barn er med andre ord avgjørende. Kontakt, omsorg, tilstedeværelse, eller la oss si kjærlighet fra mor, omsettes i barnets hjerne til energi som utvikler forbindelsene mellom nervecellene i hjernen til en harmonisk helhet.

Fra først å forankre seg i energifeltet mellom de to tar barnet etterhvert plass i familiens limbiske resonansfelt. Et resonansfelt kan eksistere mellom mer enn to personer. Familiefeltet preges i stor grad av relasjonen mellom mor og far. I den fortsatte utviklingen av hjernen må barnet tilpasse seg det større feltet. Det er en familiekulturell tilpasning. Avtrykkene av barnets samspill mellom medlemmene i familien fester seg i barnets hjerne som «psykiske magneter», attractors. Avtrykkene i barnets hjerne avgjør hvilke personer det ubevisst søker å inngå nære relasjoner til senere i livet. Hjernen innstiller seg på frekvensene mellom viktige andre som ble nedlagt i oss som barn. Vi gjenskaper med andre ord vår opphavsfamilie i voksen alder, helt ubevisst, styrt av avtrykk, attractors, i den ubevisste implisitte høyre hjernen.

Tilpasningsprosessen for å få plass i familiens limbiske resonansfelt tvinger oss til å legge lokk på deler oss selv. Det farger og bestemmer oppfatningen av hvem vi er, vår identitet. Tilpasningen begynner de fleste å merke i ungdomsårene. Ennå tydeligere blir den senere i voksen alder. Vi fanges da inn av våre egne indre begrensninger i nære relasjoner, men i starten med et minimum av bevissthet.

Vi merker de tidlige avtrykkene gjennom vårt forhold til følelser, hvordan vi forholder oss til nærhet, sårbarhet, intimitet, grensesetting, skam, selvforakt, vår evne til å uttrykke sinne, stå opp for oss selv, hvilke roller vi har lært å spille, vårt selvbilde, forholdet til kroppen, hvordan vi forholder oss til våre naturlige behov og i hvilken grad vi er begrenset til å fungere kognitivt, mentalt.

I vår kultur preger egenskaper i den venstre hjernen personligheten hos de fleste både på familie- og samfunnsnivå. Venstre hjerne styres av tanker, prestasjon, ambisjoner, konkurranse, viljekraft, språk, rasjonalitet/logisk tenkning. De egenskapene står i klar kontrast til høyre hjerne, som uttrykker seg gjennom følelser, kreativitet, empati, lek og omsorg, kort sagt vårt hjerte, kjærlighet. Men også smertefulle følelser preges i høyre hjerne i de første årene gjennom svikt i samspillet med de viktige andre. Humberto Maturana Romesin skriver i «The origin of humanness in the biology of love»: «The pain or suffering for which a person asks for help in the relational domain is always of cultural origin. Such a pain arises as an experience of negation of love that the person that lives it accepts somehow as something that is culturally legitimate». I den høyre hjernen ligger både våre begrensninger og vårt ubrukte potensial.

Vi vet i dag at de strukturelle forholdene i den høyre hjernen kan påvirkes, de kan endres. Både kan vi hele psykiske sår og utvikle ubrukte ressurser i oss. Vi er avhengige av å kunne knytte oss til andre for å skape endringer, som i de første leveårene, være del av et limbisk resonansfelt. Forandringen skjer ikke i storehjernen, men i pattedyrhjernen, den emosjonelle høyre hjernen. Den siste er 100 millioner år gammel, mens menneskets storehjerne er noen hundre tusen år, en nykomling. Det krever emosjonell nærhet og tillit mellom minst to mennesker for at det skal skje endringer i hjernens struktur.

I en vanlig hverdag påvirkes vi hele tiden av limbiske resonansfelt uten å være klar over det, det skjer ubevisst. Oftest møter vi fryktstyrte felt. De fleste sosiale felt er styrt av frykt. «Liker de meg? Er jeg bra nok? Må jeg prestere bedre? Bli flinkere?» Krav og forventninger er en forklaring til at de aller fleste mennesker er livredde sårbarhet, åpenhet. Bare de ytterste lagene i personligheten hos de fleste er åpne og tilgjengelige i relasjoner, men med begrenset emosjonell kontakt. De dypere emosjonelle lagene er i forskjellig grad beskyttet og ubevisste. Fremfor alt er de utilgjengelige og avstengt p.g.a. den psykiske smerten som er blitt påført oss. Det er ubrukt potensial i høyre hjerne som kan gi nærhet, intimitet, varme, muligheten til hengivenhet, kjærlighet.

Begrensningene som preger oss er ikke begrenset til sinnet (mind), avtrykkene er også i kroppen. Det er den viktigste lærdommen vi har fått fra ny kunnskap om hjernen. Tydeligst ser vi det i ansiktsmuskulaturen, men også i kroppsholdning, bevegelser og pustemønster. Vår ubevisste implisitte høyre hjerne former kroppen vår. Bevegelse er en nøkkel i å komme ut av fastlåste mønster fra tidlig preging. Den kjente traumeterapeuten Peter Levine var en av de første som gjorde oss klar over hvilke ressurser som ligger i å bevege kroppen på nye måter. Det kan løsne fastlåste grep i reptilhjernen. Nøkkelen er å ikke presse. Det er en helt annen tilnærming enn kroppsorientert terapi var preget av på 70- og 80-tallet. Da var kraft og aktivitet svaret. Nå vet vi at hengivenhet og tillit, riktig dosering av bevegelse er svaret. Det er som å si at vi overlater til kroppens egen visdom å vise vei. Og den gjør det om vi har tillit til den og slipper kontrollen.

Vi har erfart at større grupper kan skape et positivt limbisk resonansfelt om det blir inngått en kontrakt at det ikke er forventninger knyttet til prestasjon. Deltakerne må ingenting, er noe for skremmende eller vanskelig kan de si fra, det er ingen tvang. Det er avgjørende å bli møtt med respekt og forståelse. Deltakerne gir da rom for positive egenskaper i høyre hjerne og lar disse prege feltet. Da kan de «psykisk bade» i feltet, som inviterer til å åpne opp og bli sårbar. Døren blir åpen til heling av den høyre hjernen. Samspillet kan skje mellom to av deltakerne, mellom en og hele feltet eller mellom en deltaker og en terapeut. Alle har ansvar for feltet. Et felles limbisk resonansfelt har kraft i seg som senker fryktnivået hos de fleste.

Vi har erfart i aktive meditasjoner og Mystic Rose at når deltakerne går inn i bevegelse uten å presse eller ville prestere og gir seg over til bevegelsen, kan det plutselig skje en ekspansjon i bevegelsesmønsteret, som uttrykker vitalitet, nytt liv. Det er ofte forbundet med ny innsikt, en aha opplevelse. Spesielt sterkt er det i Mystic Rose å se hvilket potensial som ligger i de to spesifikt menneskelige uttrykksformene latter og gråt når de er forbundet med fysisk bevegelse. Nye dører kan åpnes. Det setter i gang kjennetegnet på alt levende, en pulsering mellom utvidelse og sammentrekning. Først kommer en utvidelse, bevegelse og innsikt, så en sammentrekning. Sammentrekningen etter utvidelsen kan gi inntrykk av det er blitt verre, de negative symptomene blir sterkere. Derfor er det avgjørende å ha gruppen og feltet til å bli støttet og dele. Når frykten blir regulert åpner det for en ny utvidelse. Utvikling er pendlingen mellom utvidelse og sammentrekning, da lever livet uten hindring, ekspansjon skjer og er en naturlig livsprosess.