Refleksjoner rundt utvikling 2

Utvikling i et nytt lys.

I forrige nyhetsbrev presenterte vi den polyvagale teorien. Den forteller at vi mennesker på dypet er emosjonelle vesen og fungerer likt som andre pattedyr. Våre reaksjoner og oppfatninger av hva som skjer rundt oss styres i stor grad gjennom det Stephen Porges kaller nevrosepsjon, en funksjon i nervesystemet som skiller seg fra persepsjon. Signaler sendes fra omgivelsene og kroppen til hjernen utenfor vår bevisste oppmerksomhet. Persepsjon gjennom sanseapparatet er bevisst tilgjengelig. Nevrosepsjon formidles gjennom den nye fremre, ventrale, vagus, den sympatiske grenen av det autonome nervesystymet og den gamle dorsale vagus. Signaler fra ansiktsmuskulaturen, kroppsbevegelser og holdninger, stemmen til dem rundt oss og omgivelsene gir hjernen informasjon. Vi er med andre ord uten bevissthet om at vi hele tiden indirekte står i kontakt med innsiden i andre. Det er en illusjon å tro vi er atskilte vesen. Vi lever i en verden delt med andre uten å vite det.

Pattedyrhjernen, den limbiske, har som viktigste funksjon å vurdere om vi er trygge eller ikke. Straks det er tegn på utrygghet blir vi mer våkne og oppmerksomme. Ved fare kan vi med den nye vagus i første omgang aktiveres uten å slå på overlevelsesinstinktet. Det skjer innenfor toleransevinduet gjennom sympatiske fiber integrerte i den nye vagus. Hormonet oxytocin gjør det mulig innenfor toleransevinduet å bli ubevegelig uten å slå på den gamle dorsale vagus. Vi kan omfavne hverandre, gi oss hen, uten at alarmen blir slått på. I den gamle vagus er det signalet om kollaps. Som pattedyr er vi mer fleksible i vårt forhold både til oss selv, andre og omgivelsene. Naturen har gitt mennesket et større rom til selv å ta ansvar for sitt liv. Det er først ved økt farenivå at den instinktstyrte delen blir slått på, da er vi utenfor toleransevinduet. Nevrosepsjon vraker våre forestillinger om å være bevisste vesen styrt av fornuft og rasjonelle overveielser.

På toppen av nevrosepsjon har vi en storehjerne som har utviklet språk, med evnen til abstraksjon og tankevirksomhet. Kognitivt skiller vi oss fra andre pattedyr. Forutsetningen er utviklingen av reflekson, et jeg som kan oppleve et meg. Det har gitt oss et enormt potensial for overlevelse. Men det er en bakside ved spranget i evolusjon. Med abstrakte symboler, som språk, mister vi den umiddelbare kontakten med omgivelsene, vi anvender/bruker indre mentale bilder. Som erstatning for den konstante flommen av sensoriske inntrykk fra omgivelsene får vi gjennom symboler faste holdepunkter, det er ikke lenger en konstant strømmende flom av sanseinntrykk. Det har gitt oss en helt ny frihet i forhold til omgivelsene. Det er bare vi mennesker som kan tilpasse oss alle klodens miljøer og overleve.

Bruk av symboler gir oss ikke større perseptuell klarhet enn dyrene. Det er muligheten til forståelse som skiller oss. Symbolene skaper faste strukturer i den konstante strømmen av sanseinntrykk. I prosessen fra det mytologiske mennesket til dagens mer og mer abstrakt fungerende har vi omformet strukturene vi forstår naturen gjennom så gjennomgripende at vi har mistet den umiddelbare sansekontakten med omgivelsene. Atskillelsen fra naturen fremmedgjør oss fra å være del av en større helhet. Ja, vi får en direkte kontakt med oss selv, et jeg som er bevisst meg. Men prisen er høy ved å mistolke en abstraksjon av oss selv med pulserende liv. Faren med å bli symbolske vesen er eksistensiell fremmedgjøring, en tingliggjøring av oss selv og andre.

Den samme forståelsen gjennomsyrer buddhismen. Mennesket er det eneste dyret som står utenfor naturen. Buddhismen hevder at vi i utviklingen av dualistisk bevissthet, evnen til refleksjon, jeg`et som opplever meg, mister eksistensiell forankring. Det samme uttrykkes i myten om Adam`s fall da han spiste av kunnskapens tre. Kan eksistensiell fremmedgjøring være med å forklare krisen menneskeheten i dag befinner seg i?

Problemet vi møter i hverdagen er at det som foregår inne i oss slett ikke alltid speiler den reelle situasjonen vi er i. Vi navigerer etter et indre emosjonelt kart som er fargelagt av fortiden. Erfaringene vi gjør med de nære omsorgspersonene de første leveårene strukturerer selvet vårt, det som blir personligheten. Den er et emosjonelt filter vi ser verden gjennom og fargelegger den andre. Det hindrer oss i å se andre, vi mistolker signalene som mottas. Et ansiktsuttrykk, en emosjonell klang i stemmen og en kroppsholdning kan ha en viss likhet med en smert, et sår inne i oss fra tidlig barndom. Vi kaller det triggeren. Det som blir trigget som en reaksjon står ikke i forhold til triggeren. Men vi tror likevel at vår reaksjon er sann, at den speiler virkeligheten. Jo bredere toleransevindu vi har, desto færre slike feilkoplinger gjør vi. Men ingen av oss går fri fra fenomenet. Er vi blitt utsatt for omsorgssvikt som har resultert i et smalt toleransevindu vil feiltolkningene kunne skape store problemer i samspill med andre.

I nære relasjoner projiserer vi på andre våre tidligste omsorgspersoner enten som autoriteter eller som udekte behov for omsorg vi bærer på. Når forelskelsen er over i et forhold dukker det etter en tid opp tema som kan skape forstyrrende konflikter over tid. Den andre i relasjonen har i sin væremåte en viss likhet med en forelder og kan trigge enten barnet eller foreldredelen vi har i oss. Ubevisst oppfatter vi det som blir trigget som sant. Den som er trigger har en helt annen indre virkelighet. De to bærer med seg hver sin virkelighet uten bro mellom dem. Uten et økt bevissthetsnivå kan den andre i situasjoner bli en fremmed for oss.

Utvikling handler i stor grad om å vikle seg ut av edderkoppnettet relasjoner kan skape, ta ansvar for det som trigges i deg. Den automatiske reaksjonen til de fleste som trigges er å klandre den andre, frita seg selv for ansvar. For å kunne være ansvarlige må vi først bli bevisst mønstrene, væremåtene, som preger egen personlighet. De er repeterende, og vi sitter fast i dem. De dukker opp om og om igjen.

Den største utfordringen er at de representerer en form for trygghet, vi er identifisert med dem. For å komme ut av autopiloten trenger vi å vende blikket inn mot oss selv i stedet for ut mot andre. Da åpner vi for å kunne avsløre oss selv, gjenkjenne mønstrene som styrer oss.

Den polyvagale teorien bringer kroppen inn i forståelsen av utvikling på en helt ny måte. Den og ny kunnskap om hjernen har lært oss hvor viktig vårt forhold til kroppen er. Derfor begrepet «embodied mind». Med det menes at sinnet er i kroppen, ikke begrenset til hjernen. Det er også spredd ut i omgivelsene. Vi er bio-psyko-sosiale vesen, – og kanskje del av en større helhet vi har mistet kontakten med? For å være her-og-nå, i øyeblikket, er vi helt avhengige av kontakt med omgivelsene og sanseinformasjon fra kroppen. Uten de signalene er ikke hjernen i stand til å forankre oss der vi er, akkurat her og nå. Det er ikke uten grunn at den kjente traumeterapeuten Bessel van der Kolk har kalt boken han skrev: «The body keeps the score». Det er kroppen som husker det smertefulle vi er påført tidlig i livet. Det sitter i kroppen og blokkerer forbindelsen til hjernen. Som barn trenger vi den beskyttelsen, men som voksne forstyrres muligheten til å skape nærende relasjoner og få naturlige behov dekket. Usynlige vegger springer opp mellom oss og andre. Dørene til indre rom blir stengt og vi blir ensomme og isolerte.

Uansett om det vi bærer i ryggsekken fra barndommen kvalifiserer til å kalles et traume eller ikke så bærer vi alle sår som krever økt kroppsbevissthet og dypere røtter om vi skal vikle oss ut av autopiloten som har en tendens til å styre livene våre. Derfor er kroppen et viktig fokus i all terapeutisk virksomhet. Pattedyrhjernen gir oss kontakt med emosjoner, den er avhengig av de riktige signalene fra kroppen. Kroppen er ikke bare et stykke kjøtt og bein, den er en levende organisme med et mer komplisert samspill med helheten som omgir den enn vi fatter. Kroppen er fundamentet alt annet bygger på, forstyrres den vil helheten komme ut av balanse. Derfor er et av de viktigste skrittene å hele og bli mer bevisst kroppen.

Stikkord i helingsprosessen er å kjenne, ikke føle. Når vi kjenner er vi tilstede i sansene, akkurat her og nå. Kroppen kan ubevisst binde oss til fortiden, somatisk kan det uttrykke seg som sykdom, psykisk som frykt, skam, ensomhet, mistillit, depresjon, sinne, eller mangel på emosjonell og kroppslig kontakt, et sterkt skall av beskyttelse. Vi kan ende opp med å leve livet vårt i tankeverdenen, bli hodemennesker. Faren er å bli abstrakte vesen som i større eller mindre grad har mistet kontakten med den levende strømmen av pulserende liv.

Vi heler den høyre hjernen når vi vikler oss ut av det som holder oss fast i fortiden eller i drømmer om det som skal komme. De første årene av livet utvikles kun den høyre hjernen som er nært forbundet med kroppen. Mønstrene vi da lærer i samspill med viktige andre er bestemmende for hvordan vi forholder oss i nære relasjoner resten av livet, om vi ikke velger å vikle oss ut av dem. I den prosessen trenger hvor vi å lære og kjenne, sanse kroppen. Det gir oss siden tilgang til emosjoner vi har skjøvet bort. På den måten kan hjernen, inkludert kroppen, forandres. Heling er en prosess nedenfra, bottom up, fra kroppen til hjernen. Samtidig må oppmerksomheten, lokalisert i pannelappen, styrkes og stabiliseres, en top down funksjon. Det kan skje gjennom ulike typer meditasjonspraksis.

Steven Porges har med den polyvagale teorien forandret vår forståelse av mennesket og med det terapeutisk praksis. Etter min oppfatning har den også begrensninger i seg. Når han snakker om kjærlighet reduseres den til utskillelsen av et hormon, oxytocin. Ved å opprettholde stramme vitenskapelige rammer er det ingen åpning til at vi kan få kontakt med en utvidet helhet, et kosmos. Med det menes ikke religion i tradisjonell forstand, men religiøsitet. Det kan være en opplevelse av å være del av en større helhet, som er en åpning og en mulighet til å vikle oss ut av våre begrensninger og strekke oss mot nye horisonter.