Skam i et utvidet perspektiv

Innledning

Skam er et begrep som kan trigge innsiden i oss. Det er smertefullt å komme nær skammen. Ofte kommer den fordekt som andre følelser eller stemninger, depresjon, frykt, uro, mistillit, tankekjør, energiløshet, nummenhet, stumhet, handlingslammelse m.m. Lenge var det en tabubelagt følelse i samfunnet. Den var fraværende hos Freud, han snakket om skyld. I den victorianske perioden ble skammen innestengt i mørke. Da Freud eksponerte borgerskapet i Wien ved å beskrive seksuelle overgrep hos pasienter var reaksjonene sterke og harmfylte. Var det årsaken til at han plasserte seksuelle overgrep som fantasier i folks tankeverden? Ble han redd reaksjonene? Vi vet ikke. Det var ikke før sent på 70-tallet at skam igjen kom fram i lyset, inn i psykologien. Lenge før det hadde Sartre i Nothing and Beingness tatt et eksistensielt dypdykk i skammens vesen. Han ga den til og med ontologisk status, dvs. at den er en forutsetning for at vi skal kunne bli og eksistere som mennesker. Med dette landskapet som bakgrunnsteppe vil jeg utdype skambegrepet.

Skamresponsen

Allerede i sin første store publikasjon fra 1994, «Affect Regulation and the Origin of the Self», presenterer Allan Schore en nevrofysiologisk forklaring. Skamfølelsen utløses i det autonome nervesystemet, vi kastes ned i et energiløst rom. Vi deler denne reaksjonen med reptilene, den er 400 millioner år gammel.

Tidligere ble skam oppfattet som en sekundær følelse. Skamforskeren Michael Lewis mener skam krever evnen til selvopplevelse, refleksjon, for å utløses. Den egenskapen utvikles mot slutten av det andre leveåret. Skam er da en kognitiv devaluering av selvet, en såkalt sekundær følelse. Den krever et visst nivå av kognitiv utvikling for å utløses.

Schore mener skam kan observeres i slutten av praktiseringsfasen. Han bruker da utviklingsfasene til Margareth Mahler, hennes individuerings-separasjonsteori. Barnet er i den sene praktiseringsfasen,10-18 måneder, høyt og lavt i sin lystfylte utforskning av verden. Da kommer nødvendigheten av grensesetting sterkt inn i barnets liv. Fram til 10 måneder er de fleste responser på barnet positive. Fra 13 måneder blir tilværelsen fylt med korreksjoner. Når det i sin elleville tilstand av lykke etter å ha krabbet opp på, eller veltet, og lykkes, og vender seg til moren for å få forventet bekreftelse, men blir møtt med et ansikt som forteller noe helt annet, faller det ned fra ekstatiske høyder til en mørk energiløs dal, skamrommet. Tilknytningsbåndet blir da brutt. Schore beskriver det som å falle fra et høy-energetisk sympatisk modus til en parasympatisk lav-energetisk modus. Tilstanden kan identifiseres gjennom ansiktsuttrykk og kroppsholdning. Utløsningen av skam er konsekvensen av at barnet ikke blir møtt når det vender tilbake til mor for å få bekreftelse.

Skam som intersubjektivitet

Et stort skifte med Schore er å bringe skam inn i det intersubjektive relasjonsfeltet. Skam er da brudd i tilknytningen. Skam er ikke lenger som hos Lewis en intrasubjektiv evaluering, men et intersubjektivt brudd. Schore var i sin forståelse i forkant av Steven Porges polyvagale teori. Schore snakker ennå ikke om den dorsale vagus, reptilresponsen på overlevelse, som alle pattedyr har bevart. Den inkluderer han i «The Science of the Art of Psychotherapy» fra 2012.

Den polyvagale teorien ble først kjent rundt 2005, den gir en dypere forståelse av skam. Det er nå to parasympatiske systemer som springer ut av ulike kjerner i i hjernestammen, den ventrale, fremre og den dorsale bakre. Ventral vagus finner vi kun hos pattedyr og har som funksjon å knytte båndet til omsorgspersonen. Den er myelinisert, dvs. det er et fettlag rundt nervetrådene som gir høy informasjonskapasitet. Pattedyrene er med den ventrale vagus blitt et relasjonelt vesen, et sosialt flokkdyr. Porges har kalt det et sosialt tilknytningssystem, «the social-engagement system». Den dorsale grenen har pattedyrene beholdt som et overlevelsesinstinkt, og den er umyelinisert, informasjonshastigheten er langsom. Dorsal vagus aktiveres når hverken flukt eller kamp er tilgjengelig, da slår den inn, en siste skanse for overlevelse. ( I nyhetsbrevet Refleksjoner rundt utvikling fra november 2020 finner du en presentasjon av den polyvagale teorien). Det er aktiveringen av den responsen Schore beskrev i 1994.

Skam og psykologisk utvikling

I et evolusjonsperspektiv er skam et instinkt vi har med oss fra reptiltilværelsen. Organismisk er reaksjonen den samme hos pattedyr, utløsningen av en lavenergetisk tilstand, en dvaletilstand. Når den skjer i tilknytningsrelasjonen hos pattedyr har den som funksjon å bevare tilknytningen. Skamreaksjonen hos barnet har et spesifikt ansiktsuttrykk og kroppsholdning, et signal til omsorgspersonen om å gjenopprette tilknytningen. I en normal utviklingsprosess skal barnet miste tilknytningen. Det skjer i 50% av de situasjonene hvor barnet uttrykker behov for å bli møtt, anerkjent. Gjennom å bli reparert lærer barnet at det er mulig å møte smerte og angst, fordi det med en sensitiv mor kort etter opplever å bli tatt vare på, båndet repareres. Det avgjørende for den endelige kvalitet på tilknytningsbåndet er morens sensitivitet til barnets behov. Erfaringen forteller barnet at selv om det møter smerte er verden god, den kan stoles på. Slik utvikles basal tillit.

Når Schore peker mot praktiseringsfasen og skam er det en periode i utviklingen hvor skam er naturlig. Grensesetting er med på å forme selvstrukturen, vi trenger psykologisk å avgrense oss ift andre, opprette vårt eget psykiske rom. Barnet utsettes for to former for skamgjøring i den perioden. En kreves for psykologisk avgrensning mellom barnet og andre viktige personer, den andre er skam som moralsk vokter og kulturell bærebjelke. Barnet sosialiseres da inn i flokken. Skamtrykket det sitter igjen med avgjøres av morens, senere farens og familiens evne til å regulere brudd på tilknytningsrelasjonen. Vi får da spekteret av ulike former for tilknytning, den normale, ambivalent, unnvikende og type-D.

Men skamresponsen utløses mye tidligere i utviklingsprosessen enn praktiseringsfasen. Både narsissistiske og borderline personlighetsforstyrrelser er strukturert rundt å skjule en dyp skamfølelse. Det samme gjelder utviklingstraumer. Vi kan med andre ord slå fast at omsorgssvikt helt fra den første tiden utenfor livmoren kan gi et skamtrykk som alvorlig forstyrrer utviklingen.

Forlatthetsdepresjon

Den amerikanske psykoanalytikeren James Masterson lanserte på 70-tallet begrepet abandonment depression, forlatthetsdepresjon. Han bygger også sin forståelse på utviklingsteorien til Margreth Mahler. Det er en tilstand som preges av skam, frykt, mistillit, ensomhet, hjelpeløshet, tomhet, meningsløshet og raseri. Han beskrev den først i pasienter med personlighetsforstyrrelser. Forlatthetsdepresjonen hindrer utviklingen av selvet. Når barnet tilpasser seg omsorgspersonens behov utvikles det Mastersom kaller et falskt selv. Det interessante med Masterson sitt begrep er at han ikke begrenser det til alvorlige personlighetsforstyrrelser. Han mener alle mennesker har et skamrom i seg. En normal tilknytning fritar oss ikke for å få et mørkerom. Mørke i denne sammenheng er knyttet til at skam er en skjult og ubevisst følelse. Vi retter den innover, mot oss selv, andre følelser uttrykkes.

Masterson publiserte forlatthetsdepresjonen lenge før Steven Porges lanserte sin polyvagale teori. Han beskriver det psykologiske landskapet som blir en følge av den fysiologiske reaksjonen i dorsal vagus responsen. Hva betyr det? At vi alle bærer på et reptilrom, der skam er overskriften. Dagens ledende utviklingsforskere er enige om at alle mennesker har ubevisste lommer i den implisitte høyre hjernen der den tidlige omsorgen sviktet. Skam bor i ubevisste rom i høyre hjernehalvdel. Er det en fundamental feil med oss mennesker?

Hvordan skal vi forstå mørkerommet vi alle går og bærer på og har tilpasset oss ved å bygge opp rundt det Masterson kaller et falskt selv?

Moralsk skam og avgrensning

I Sartres verden er skam en moralsk vokter, både på vakt fra utsiden, de viktige andre og innsiden, vårt super-ego og et ontologisk imperativ. Moralsk skam eksponerer vår kroppslig-psykologiske sårbarhet gjennom å redusere oss til objekter for den andres øyne rettet mot oss. Vi krymper, det smerter og vi mister tilknytningen. Objektivisering, opplevelsen å bli redusert til en ting, og krymping av selvstrukturen er skammens kjerne. Vi tvinges som barn til å lære og beskytte vår sårbarhet og åpenhet. Et barn tåler ikke i de første leveårene å møte skam direkte, den må skyves bort. Psykologisk gir skam en opplevelse av tomhet og håpløshet som er knyttet til forgjengelighet. Et barn opplever at den skjøre selvstrukturen trues av å gå i oppløsning. Skam blir skjøvet bort til et ubevisst mørkerom.

Sentralt i utviklingen av den tidlige selvstrukturen er avgrensningen til de viktige andre. Det er utviklingslinjen Mahler kaller separasjon. De første månedene av livet er vi ikke i stand til å skille mellom oss og viktige andre. Er det forstyrrelser over tid i separasjonsprosessen blir barnet hengende fast i avhengighet, utviklingen av autonomi vil da forstyrres. Om en person med normal tilknytning i en situasjon plutselig går ut over selvstrukturens avgrensning vil vedkommende oppleve skam, uten å bli kastet ut av toleransevinduet og utløse en dorsal vagus reaksjon. Det er da ressurser å møte skammen, den er bevisst. Vi kan kalle det positiv skam, den kan bli sett på en feed-back, en alarm med følgende instruks: «Trekk deg tilbake, det er ikke ressurser tilgjengelige til å håndtere rommet som er inntatt». Positiv skam er avhengig av tilgang på kroppslige ressurser, den åpner for selvkorreksjon. «Her går mine grenser, nå tok jeg for stort rom». Et barn med forstyrret autonomiutvikling har ikke de ressursene.

Den moralske skammen fryser oss fast, vi stivner og mister munn og mæle, blir energetisk slått ut. Vi kan oppleve oss håpløse, kastet ut av toleransevinduet, området der storehjernen fungerer. Hvordan skal vi forstå skam som en forutsetning for å kunne bli menneske? Det finnes et mulig svar ved å belyse sammenhengen mellom skam, kropp og sårbarhet. Går vi tilbake i evolusjonsprosessen til overgangen mellom reptilenes verden og og pattedyrtilværelsen åpnes en mulighet til forståelse. Den dorsale vagus var reptildyrets overlevelsesinstinkt. Ved en genistrek tok naturen den dorsale vagus responsen med seg for å sikre pattedyrets behov for fysisk nærhet, tilknytning. Det er kroppens fysiske sårbarhet og nødvendigheten av å sikre overlevelse som er det dypeste laget i skamresponsen.

Eksistensiell skam

Margareth Nussbaum kaller det primitiv skam. Personlig liker jeg bedre å kalle det eksistensiell skam. Skamreaksjonen er knyttet til barnets lange periode av hjelpeløshet og avhengighet i starten av livet. Mens andre pattedyr føder barn som allerede fra fødselen kan stå og bevege seg er menneskebarnet i flere år helt avhengig av andres omsorg. Eksistensiell skam handler om barnets totale hjelpeløshet og maktesløshet. Skamreaksjonen har som funksjon å overleve hjelpeløsheten og den kroppslige sårbarheten.

Eksistensiell skam skiller seg fra andre følelser ved å ha røtter i reptilverdenen, en beskyttelse mot å miste nærheten til viktige andre. Den er om fysisk overlevelse, uttrykt gjennom kroppslige affekter, et nødsignal om å gjenopprette en bro til viktige andre. Eksistensiell skam er forutsetningen for det neste skrittet, å bli et sosialt dyr, en del av flokken.

Vi kan anta at eksistensiell skam loser barnet ut av den symbiotiske fasen hos Mahler. Daniel Stern satte på 80-tallet spørsmålstegn ved denne fasen hos Mahler, et delt bevissthetsfelt. I følge Stern forholder barnet seg til moren allerede like etter fødselen. Det kan vende blikket bort når det ønsker, snu hodet når det ikke lenger vil relatere og gi uttrykk for behov for å få kontakt. Gjennom italienske speilnevronforskere er denne fasen igjen tatt tilbake i utviklingspsykologien. Det er i differentieringsfasen hos Mahler fra 4-6 måneder barnet begynner å forme en atskilt selvstruktur, bli et eget sosialt vesen.

Rammer vi den eksistensielle skammen inn i en større kontekst åpner det for en helt annen forståelse av tidlig utvikling. Pre-refleksiv bevissthet er den umiddelbare subjektive opplevelsen før evaluering eller refleksjon. Begrepet bevissthetstrøm til den amerikanske psykologen William James er en funksjon av pre-refleksiv-bevissthet. Både Sartre og Merleau-Ponty hevder det er en grunnleggende bevissthetsform, som forutsetter den senere utvikling av reflekterende bevissthet. Den kan ta oss ut den hjernefikserte og materialistiske forståelsen av bevissthet tradisjonell naturvitenskap representerer. Bevissthet kan bli sett på som et feltfenomen vi er omgitt av, en dimensjon i seg selv. Hjernen er da en formidler av bevissthet.

Skam i et ontologisk perspektiv

Bevissthet som et energetisk feltfenomen er synonymt med forståelsen vi finner i visdomstradisjonene. I dag vokser det synet fram også i fysikken, et konkret eksempel er David Bohm. Men innenfor de biologiske vitenskapene holder de fleste fremdeles fast på en materiell forståelse av bevissthet. Det evolusjonære spranget fra reptil til pattedyr gir det et økt bevissthetsnivå. Naturen fikk en helt ny utfordring. Det krevde et høyere sensitivitetsnivå. Men det var en grense for hvor mye det var mulig å gi for å sikre fysisk kroppslig overlevelse. Sensitivitet hadde sine grenser, kroppen måtte overleve. Selvstrukturen kan da oppfattes som en kokong barnet får for å bli loset gjennom livets første fase. Den gir dualistisk bevissthet. Med den kommer to store utfordringer, barnet mister kontakt med helheten og må lære å undertrykke forgjengelighet. Mennesket blir overlatt ansvaret å komme ut av kokongen for å igjen bli del av helheten. Aldri før har naturen gitt et dyr ansvar for sin egen utviklingsprosess. Den tar en sjanse og prøver et helt nytt grep. Alt dette er beskrevet mytologisk. Adam ble kastet ut av Edens hage. I myten om den hellige gral er det fortalt om hvordan vi vender tilbake. Den starter ofte med en ukjent ungdom som vokser opp i villmarken uten å kjenne sin bakgrunn. Reisen tilbake er å finne seg selv. Det er oss, mennesket. Fra reptil til en skapning som både er dyr og menneske, det er selvstrukturen. Med selvet som kokong utfordrer eksistensen oss til å kaste den av.

Også frontlinjen i utviklingspsykologi tar i dag inn bevissthet som et felt. Rochat ser på tidlig utvikling som et sensorisk-motorisk møte i et delt bevissthetsfelt. Han har gitt det betegnelsen co-awareness. Han mener den representerer en kroppslig sammenveving før en gryende selvopplevelse, en opplevelse av den andre, other-relatedness, før det blir en selvopplevelse. Den fasen kan bli sett på som en prosess i utviklingen av bevissthet fra reptil til menneske. Det som støtter hans syn er at barnet det første året bruker nærsansene mer enn fjernesansene. Først rundt 1 år tar fjernesansene syn og hørsel tatt over. Vi finner samme forståelse hos Ernest Schachtel i «Metamorphosis». Skamresponsen er sensorisk-motorisk kommunikasjon som loser barnet fra en isolert reptilværelse inn i pattedyrenes sosiale verden. Den er som er kompass som holder det helt tidlige barnet i kontakt med den andre. Relasjonsfeltet er primært i utvikling, den andre er tilstede og gir fødsel til subjektiv selvkontakt.

Den andre fasen i evolusjonen av skam er den sosiale skammen, da fungerer fjernsansene syn og hørsel. Skammen kommer enten fra en indre devaluering eller påføres utenfra. Signalene som sendes til omsorgspersonen er å gjenopprette tilknytningen ved brudd. Omsorgpersonens sensitivitet avgjør om bruddene i tilknytning skaper grunnleggende tillit eller blir uregulert skam i den implisitte høyre hjernen.

Skam og dødsangst

Når barnet tidlig utsettes for uregulert skam kastes det inn i en reptilliknende virkelighet. Det betyr først og fremst et lavt energinivå og isolasjon, reptildyrets beskyttelse, overleve på energetisk nødbluss i en lang periode. For pattedyr er motilitet, evnen til bevegelse og bånd til andre avgjørende for utviklingsprosessen. Skamrommet blir et hinder for utvikling. En avgjørende forskjell mellom menneskebarnet og et reptildyr er bevissthetsnivået. Skamrommet hos menneskebarnet gir kontakt med et spekter av negative følelser som er følgen av å være stengt inne og isolert i et psykisk fengsel. Når menneskebarnets skjøre selvstruktur trues i den tidlige utviklingsfasen får det som tidligere beskrevet kontakt med forgjengelighet, dødsangst. Det sympatisk styrte overlevelsesinstinktet fungerer ikke. Det er triggeren som kaster barnet inn i reptilverdenen. Dødsangst er sannsynligvis røttene til angst hos oss mennesker. I reptilrommet opplever barnet at mennesker ikke er til å stole, det er gjennomsyret av frykt, en opplevelse av verdiløshet, ensomhet, isolasjon, håpløshet, meningsløshet og noen ganger raseri. Paradokset er at det er livreddende for et barn, et tilfluktsrom når bombene faller på utsiden. Men det er liv på nødbluss, et hinder for utvikling og fylt opp med psykisk smerte. Døren til rommet stenges, et barn tåler ikke kontakt med forgjengelighet. Lidelsetrykket avgjøres når i utviklingsprosessen barnet må må forskanse seg i skamrommet.

Hvordan kan vi forstå verdiløsheten, skammens innerste vesen? Helt opp til 7 årsalderen er barnet biologisk avhengig av omsorg fra viktige andre. Mest sårbart er vi i det første leveåret. Når den som representerer omsorgen samtidig blir en fiende, en som skaper frykt i barnet, er det en uløselig konflikt for barnet. Vi ser det hos dem med type-D tilknytning, de forsøker både å nærme seg og fjerne seg samtidig, en umulighet. Barnet velger da å lukke døren og stenge sitt autentiske selv inne i skamrommet. Det tar ansvar for konflikten og sier til seg selv at det må være meg det er feil med. Det mister i stor grad kontakten med kroppen, den beskytter mot kontakt med skamrommet, og vender oppmerksomheten mot omsorgspersonen. Hvordan er det forventet at jeg skal være for å bli sett, likt og tatt vare på. Slik formes det falske selvet, gjennom en tilpasningsprosess til omgivelsene. Avhengigheten til omgivelsene blir en mer eller mindre låst tilstand og selvutviklingsprosessen forstyrres. Den samme forklaringen gjelder mildere former for svikt i omsorg som ikke betegnes som traumer. Så skamrommet er på en skala fra type-D til normal tilknytning.

Skam og utviklingen av bevissthet

Jeg stilte tidlig i artikkelen spørsmålet om det er grunnleggende feil ved mennesket. Mitt svar er både ja og nei. Jeg vil begrunne tvetydigheten. Det skal ikke dyp innsikt til å innse at vi mennesker i stor grad har oppført oss som destruktive vesen både ift oss selv, andre og omgivelsene. Tusenvis av kriger og enorm lidelse har vi påført oss selv. Summen av destruktiv adferd har ført til en klimakrise som akselererer mye raskere enn vi for en del år siden trodde var mulig. Grådighet, penger og makt, virker å lamme de som skal ta avgjørelser og snu prosessen. Den skotske psykiateren Iain McGilchrist har i boken «The Master and his Emissary» gitt oss en forklaring. Vi er kollektivt og individuelt styrt av den venstre hjernen. Han gir en grundig innføring i sammenhengen mellom hjerne, individ og samfunn. Bildet blir tydeligere om vi ser menneskets utvikling i et evolusjonsperspektiv. Forståelsen av bevissthet kan gi oss større klarhet. Min påstand er at vi mennesker fortsatt henger fast i en reptilverden. Vi sleper skamrommet etter oss som en tung byrde. Et ubrukt potensial for utvikling er stengt inne der fordi vi ennå ikke har maktet å skape et samfunn som tar vare på det mest vare og sensitive av alle skapninger, menneskebarnet. Naturen har gitt oss bevissthet om vår egen eksistens. Samtidig har den også gitt oss kontakt med forgjengelighet. At liv og død er tvillinger som begge er en forutsetning for liv har vi ennå ikke klart å omfavne. Vi benekter det gjennom å skape et skamrom. Tidlig i livet trenger vi det, som voksne hindrer det oss å ekspandere ut av dualistisk bevissthet, selvbevissthet.

Det er fristende å kalle menneskets selvstruktur en evolusjonær dissosiasjonsforstyrrelse mellom reptil og pattedyr. Vi har ennå ikke fullbyrdet vårt potensial. Det vi kaller personlighet blir vår tilpasning på toppen av skamrommet. Selvet inkluderer både personligheten og skamrommet. Personligheten vil alltid være bundet i uløst avhengighet. Det forklarer at vi dypest sett er usikre og trenger ytre bekreftelse. Makt og avmakt vil da prege oss både individuelt og på samfunnsnivå. Nietzsche har en gang sagt at mennesket henger fast i angst over en avgrunn mellom å være dyr og guddom.

Selvbevissthet og skamrommet

Selvbevissthet gir oss evnen til abstraksjon, en funksjon i den venstre hjernen. Vårt selv forholder seg da til oss selv, andre og omgivelsene gjennom forestillinger. Slik mister vi kontakten med det pre-reflektive feltet, det levende øyeblikket og helheten.

Når den venstre hjernen tar over og dominerer individuelt og på samfunnsnivå mister vi over tid kontakt med kroppen, som i stor grad formidles gjennom den høyre hjernen. Sosiale bånd som empatisk holder oss sammen smuldrer. Konkurranse og høyt ambisjonsnivå styrer oss. Kollektivt er vi mer og mer blitt «hodemennesker», logisk tenkning, fornuft og fragmentering av tilværelsen overtar. Den psykologiske effekten av å være styrt av venstre hjerne kan forklare en rekke av de fenomener som er blitt typiske for vår tid; grådighet, materialisme, makt og byråkrati. Kanskje det mest destruktive er at den venstre hjernen over lang tid har hatt som mål å kontrollere og styre naturen, et narsissistisk prosjekt der vi har satt utenfor naturen, en følge en evolusjonær dissosiasjon.

En annen måte å beskrive det på er at vi klamrer oss til selvbevissthet. Det siste begrepet blir i dag omtalt som narsissisme. Selvbevissthet er en konsekvens av vår evne til abstraksjon. Dominansen til den venstre hjernen har ført til en stadig sterkere kollektiv benekting av forgjengelighet. Vi blir da mer og mer abstraksjonen av oss selv, dvs. selvbevissthet. I vårt forsøk på å benekte vår dødelighet tvinges mer og mer mot overflaten av oss selv. Fasaden styrer. Samfunnsøkonomi og fasadekultur er sammenvevet. Lena Lindgren beskriver det i sin bok «Ekko». Hun bruker der narsissisme som synonym på selvbevissthet. Hun beskriver på en treffende måte hvilke konsekvenser det får på individ- og samfunnsnivå å være dominert av venstre hjerne. Et innskrenket, fragmentert blikk hindrer oss å se helheten. Det kan kun høyre hjerne, men den er parkert.

Vi må forholde oss til skamrommet, akseptere det og møte det gjennom bevissthet og støtte. Da kan vi transformere det til en ressurs, en mulighet til å ta spranget til et høyere bevissthetsnivå. Da må døden inkluderes i livet. A. H. Almaas har tolket Freud sitt Thanatos instinkt på en helt ny måte. Han mener at Freud var på rett vei da han postulerte en dødsdrift i mennesket. Og vi møter vår forgjengelighet i skamrommet, tomheten. Dødsdriften hos Almaas er ikke destruktiv, den er en åndelig lengsel etter å bli borte, kaste av oss selvstrukturen. Slik taler alle visdomstradisjoner. Menneskets dypeste åndelige lengsel er å bli del av en større helhet. I veien står angsten for å forsvinne, bli borte, være ingenting. Da blir skamrommet en invitasjon til overskridelse, bli fullt menneske og slippe taket i den tunge byrden reptilarven representerer, arvesynden. Konklusjonen er at vår tid mangler et åndelig perspektiv, vi kretser rundt vår egen navle i forstyrret selvbevissthet.

Er det en vei ut? Vi mennesker har til nå gjort store endringer gjennom revolusjoner eller sosialdemokratiske metoder. Alle samfunnsstrukturer vokser ut av det menneskelige sinn. Tiden er moden for å erkjenne at en radikal endring krever at det skjer endring på individnivå. Nå påvirker misnøye, frustrasjon og sinne fra en kollektiv offerposisjon verden. Det er skamrommet som på en kamuflert måte kommer til uttrykk gjennom avmakt. Algoritmene som de store globale foretakene har utviklet de siste 20 årene har kraftig forsterket opplevelsen av avmakt på individnivå og polarisert samfunnet. Alt dette er mesterlig skildret av Lena Hultgren i Ekko. Drivkraften i det er skamrommet. Håpet ligger i at flere og flere mennesker knytter bånd til hverandre som tar oss ut av den forgiftningen av samfunnet som skjer når den venstre hjernen får styre. Står vi sammen i et fellesskap preget av varme, respekt og åpenhet kan vi spre en helt annen atmosfære både på individ- og samfunnsnivå. Det avhenger av hvert individ å ta ansvar for skamrommet i seg.