Vi har nettopp avsluttet dette årets lengre gruppeprosesser, de med en varighet av en uke eller lenger. I den forbindelse gjør vi oss noen refleksjoner rundt betydningen av å tilhøre et gruppeterapeutisk fellesskap. Hva kan det gi?
I vår kultur har mange et ambivalent forhold til å være del av en større gruppe mennesker hvor du må eksponere deg. Mange har en lengsel etter å tilhøre en gruppe som kan gi støtte. Samtidig er det frykt knyttet til det. Den holder mange tilbake fra å søke slike grupper. Derfor kan tanken på gruppeterapi vekke frykt.
De aller fleste av oss har hatt langvarig erfaring med å være i en gruppe, i oppvekstfamilien. Den representerte et sosialt miljø vi tilpasset oss. Gjennom erfaringene vi gjør der lærer vi å fungere med andre og få en egen identitet. Vi må tilpasse oss de nære familiemedlemmene. Begrepet tilpasning handler om å manøvrere i den med en strategi som gir en opplevelse av egenverdi. Selvfølelsen vi får rundt 3-4 årsalderen blir kjernen i personligheten.
Det emosjonelle klima i familien er den mest avgjørende faktoren for opplevelsen av oss selv. Hvis det er strengt og autoritært eller foreldrene oppleves fraværende blir det vanskelig å ha tillit til egne valg og beslutninger, selvfølelsen svekkes. Senere i livet er det innebygd en fare for at andre får makt over oss. Nye grupper vil da virke skremmende og kanskje truende. Selv om vi har opplevd en stor grad av varme og nærhet i oppveksten vil det være en konflikt i oss mellom lojalitet til den opprinnelige familiegruppen og det egentlige potensial vi har i oss. Ingen slipper unna en grad av psykologisk avhengighet som virker forstyrrende på vårt forhold til oss selv og andre senere i livet. Det er vanskelig å se den andre utilslørt. Derfor er nære relasjoner en stor utfordring i voksenlivet.
De fleste som kommer til våre grupper har erfart at livsrommet de har fått i familiegruppen er blitt trangt for dem. Det er ofte en sannhet basert på smertefulle erfaringer i nære relasjoner. De har opplevd det er vanskelig å få den varme og nærhet til andre de lengter etter. Ofte kommer de i kontakt med en dyp mistillit eller frykt, det er vanskelig å stole på andre og seg selv. De er kommet til et punkt i livet hvor de ønsker å handle, ta ansvar og gjøre noe med situasjonen.
I familiegruppen ender vi som 3-4 åringer opp med en indre form, en struktur som utgjør personligheten. Den fungerer som en ubevisst radar senere i livet når vi skal velge partner og nære venner. Vår indre radar er ekspert på de menneskene som passer best inn i vår egen form, den vi måtte lære oss å eksistere innenfor som barn. Vi var den gang prisgitt å skape den formen. Barnet er så sensitivt og avhengig at valg og muligheter er begrenset til det klima det er omgitt av. Som voksne opplever vi ofte at de tillærte mønstrene, som formen er sammensatt av, ikke fungerer. Kanskje vi klarer å få utdannelsen vi planla, jobben vi ønsket og en vennekrets. Men, likevel går mange med en indre opplevelse av å ikke få det de egentlig trenger i livet. De opplever savn etter nærhet og en gnagende følelse av at det finnes noe som aldri har fått muligheten til å komme til uttrykk. Formen er blitt for trang.
Når de kommer til en gruppe som er skapt for å bryte formen er frykt en naturlig følelse som dukker opp. Frykten for hva? Kort sagt å være omgitt noe som er utrygt. Usikkerheten skaper et ubehag, en frykt, en form for psykisk smerte som er uønsket. Den som i oppveksten har opplevd mye vondt i egen familie vil ubevisst frykte at det samme vil skje igjen. De som ikke sitter med slike sår vil likevel frykte å bli sårbare, åpne opp og kunne miste kontrollen. Hva vil skje da? Vil jeg bli likt og forstått? Bli respektert og verdsatt? Kommer de andre til å le av meg, synes jeg er dum?
Vår erfaring er at dette ståstedet for de fleste som går inn i våre grupper. Straks vi forteller at ingenting kreves av deltakerne, vi har ingen forventninger, vi stiller ingen krav uten et ønske om være der. Du trenger ikke prestere. Tidligere i livet er det stilt nok krav. Krav fører ikke til endring, men tilpasning.
Det vi inviterer til er å åpne opp hjertet. Hva vil det si? Være tilstede her og nå, se mønstrene som til nå har styrt livet. Anerkjenne dem uten fordømmelse, se at du sitter fast i dem. Enkelt sagt, men en stor utfordring. Det er å akseptere den virkeligheten som styrer livet. Ja, det kan være smertefullt å ta inn over seg. Første skrittet i å komme ut av formen er å se og akseptere den. Det betyr at det primære er ikke å forstå, men se, se og se, tilstedeværelse og bevissthet. Da kan du gjennom gruppen oppdage at vi mennesker er ulike på utsiden, men vender vi blikket inn, blir bevisste vårt indre rom blir vi mer og mer like hverandre. Et sted deler vi en felles virkelighet. Forståelsen og respekten vi da kan gi hverandre åpner hjertene våre. Vi kan se de andre som de er, ikke tre våre forventninger og forestillinger over dem. Vi kan slappe av og stole mer på oss selv.
Det er interessant at de fremste utviklingspsykologene i dag kritiserer vår kultur for å være ensidig bygd opp rundt den venstre hjernehalvdelen, den rasjonelle siden med språk. Den fragmenterer oss, skaper skiller og prestasjonspress. De advarer om at flere og flere barn forstyrres i jaget etter å være flinke og lykkes. Den sidene i oss som er forbundet med den høyre hjernehalvdelen blir sviktet; våre følelser, kreativitet og evnen til å forholde oss empatisk til andre. Når formen endres kan det registreres på magnet røntgen i høyre hjernehalvdel.
Vi ser hvilke ressurser som raskt frigjøres når vi slipper press og tvang og får en mulighet til å gå inn i oss selv og dele det autentiske og sanne i oss. Ingenting er vakrere enn et menneske som blomstrer gjennom å være autentisk. I alle ytre krav og forventninger som finnes rundt oss kan den spiren forstyrres. Et gruppefellesskap bygd rundt tillit og trygghet kan støtte oss i å komme i kontakt med den, en eksistensiell kraft.
JSH & SJM