Vi har kjent hverandre i mer enn 10 år. Da vi møttes første gang så han ut som falmet play-boy. Fraværet av kontakt med seg selv var tydelig. Hans prosjekt om å bli rusfri ble aldri troverdig. Da han gikk tilbake til sin hverdag var jeg i sterk tvil om han ville holde seg edru. Etter en måned var han på kjøret igjen. Borte var han.
Så dukket han opp igjen en del år senere. Det ble en repetisjon av første gang. Hans intensjon om å bli rusfri holdt ikke. En uforpliktende og ansvarsløs side styrte han. Den fikk han til å si nei til et vanlig liv. Det lå en forakt gjemt i han for det konvensjonelle. Hva er et liv uten fart og spenning?
Han var preget av indre uro, rastløshet og var kroppslig herjet av langvarig rusing, et liv i destruktivitet. Det var hans 2. forsøk i å bli rusfri. Jeg kjente på meg at ordene sa en ting, men i bakgrunnen dro krefter i en annen retning. Et par uker senere fikk jeg vite at han var på kjøret. Jeg var ikke forbauset, men trist å høre. Han er dømt, tenkte jeg, til å forgå i rus. Det virket så håpløst.
Det gikk nesten 5 år til før vi møttes. Nå satt vi her sammen. Han ga inntrykk av å være samlet, hadde fått et nytt mildt drag over ansiktet og det var en ro over ham. At han oppsøkte meg igjen var helt uventet. Han tok seg tid, så på meg med et blikk som ga kontakt og det fortalte meg at han hadde et større indre rom. Så kom det: «Jeg må først fortelle litt om oppveksten min, det er så mye som er blitt klarere for meg».
Han hadde vært livredd så langt tilbake han kunne huske, alltid urolig, redd og vondt i magen. Stod ofte i trappen og hørte foreldrene krangle. Det smertet innvendig, han ønsket seg bort. Spesielt ille når faren var beruset. Han var bare 6 år da han begynte å søke seg ut, bort fra hjemmet så lenge som mulig, til sent på kveld. Ingen brydde seg. En oppvekst uten grenser. Ute var det tryggere. Så oppdaget han at frykten og smerten i magen forsvant da han søkte spenning. Sammen med andre stjal han i butikker. Alkoholen oppdaget han som 8 åring, den gjorde han fryktløs, ble raskt som en «nær venn». Det bare rullet på. Kriminalitet, gambling, vill festing, kvinner og dop av ulike slag eskalerte. Black-outs og glattceller ble en del av tilværelsen. Familien orket ham ikke lenger. Livet ble en vill og sanseløs flukt bort fra seg selv.
Det var akutte sykehusinnleggelser, avrusninger og en rekke fengselsopphold for å være i besittelse av dop og bli funnet i bevisstløs tilstand. Han gjorde flere forsøk i å stoppe galskapen. Men aldri helhjertet. Det var en stemme i bakgrunnen som var uvillig til å gi opp det ville rittet mot avgrunnen. Han beskrev det som å være drevet fram av en mørk, vill kraft, uten styring.
Etter siste møtet hadde den spenningssøkende siden jekket seg opp flere hakk. Han mistet helt styringen. Etter fire måneder våknet han på et sykehus døden nær. Han lå med slanger gjennom nesen, dren i buken og urinrøret, ute av stand til å snakke. Han skjønte det var alvorlig. Nyrene hadde sviktet. Døden rykket nær. Ville han klare det?
I den situasjonen kom det en ny klarhet i han. En innsikt åpenbarte seg. Han aldri hadde gjort noe bare for seg. For ham ble det en forklaring på hvorfor han ikke hadde klart å stoppe galskapen tidligere. Han innså et fravær fra seg selv siden han var 4-5 år. Nå tok han en beslutning. Hvis han overlevde skulle han stoppe å ruse seg. Han overlevde etter 2 måneder på sykehus. Det var viktig for han å understreke at forvandlingen ikke hadde noe å gjøre med religion. Han trodde ikke på en gud. Tvert i mot var han skeptisk til religion. Han oppfattet seg som en helt alminnelig kar. Forskjellen fra tidligere var at han nå hadde omsorg for seg selv, og ønsket å ta ansvar for hvordan han ville leve. Han var forundret over at en helt alminnelig hverdag kunne glede han. Frydet seg over de enkle tingene i tilværelsen. Hver dag var blitt en velsignelse. Tidligere kunne han ikke være sammen med mennesker i enkle samvær, drikke en kopp kaffe, prate eller gå en tur. Alt det hadde han foraktet. Han betonet at livet ikke er gitt. Det finnes ingen garantier, en dag om gangen. Turen fra sykesengen til å sitte her i dag hadde vært en lang reise. Først nå, etter 2 år, kjente han seg fysisk og psykisk sterkere. Han var dypt takknemlig, opplevde han hadde fått livet i gave. Han ønsket av hele sitt hjerte å ta vare på det.
Jeg var dypt rørt. Det var som et under. I ettertid har jeg reflektert over møtet vårt. Tidligere har jeg opplevd liknende historier med andre rusmisbrukere. For meg viser det et viktig aspekt i det å være menneske; at det finnes en utvidet dimensjon. Buddhismen, sufismen, taoismen og zen beskriver at den kan nås gjennom meditasjon eller kjærlighet. Historier som denne viser meg at når et menneske river seg til blods på eksistensens bunnlag kan det åpne seg en dør til et større rom. Det virker som møtet med døden kan ha en transformerende kraft på enkelte mennesker.
Det er når jeg møter mennesker som min venn jeg fatter håp. Jeg har opplevd det flere ganger i livet med mennesker som har stått meg nært. Når livet møter døden skapes muligheten for radikal forandring. Umulig å forstå, men synlig gjennom direkte erfaring. Denne historien er ikke bare om et under, men hva som kan skje med oss når døden banker på døren og vi må ta et oppgjør med livet. Vil jeg fortsette som før, eller velge en annen vei? Sjelden står vi ved eksistensens korsvei, den som peker mot å leve eller dø. Min venn ble kastet dit. Hans historie forteller meg at det finnes rom i oss som er fulle av lys og større enn vi aner. Det er opp til hver enkelt å finne fram.
Det er vårt julebudskap, og vi ønsker alle en fredfylt høytid.
JSH & SJM
Mer om interosepsjon