For en tid tilbake skrev vi om interosepsjon, den 8. sansen. For at hjernen skal kunne oppfatte omgivelsene og kroppen i øyeblikket, her og nå, er det avgjørende at denne sansen fungerer. Traumatiserte personer er spesielt utsatt for brudd i kommunikasjonen mellom det interoseptive nettverket og hjernen. Her vil vi se på andre betydningsfulle sider av interosepsjon.
Det interoseptive nettverket gir en direkte sanseopplevelse av kroppens innside. Når oppmerksomheten blir vendt inn er kroppen lettest å få kontakt med, vi kjenner den direkte. Emosjoner og tanker er mer krevende å få kontakt med. Derfor starter Buddhas mindfulness meditasjon med å la oppmerksomheten hvile i pusten som går inn og ut, en praksis i interoseptiv sansing. I buddhismen, som i andre mysterietradisjoner, er å kjenne kroppens innside det første skrittet til det indre rommet. Her skiller ofte dagens praksis og syn på mindfulness seg fra de klassiske meditasjonstradisjonene, som buddhisme, sufisme, taoisme og zen (en syntese av taoisme og buddhisme). Det indre rommet i disse er åpningen mot en dypere og helhetlig dimensjon i tilværelsen, en bevissthetsdimensjon utover den sinnet vårt er i stand til å få kontakt med. Den utvidede dimensjonen er ikke et uttrykk for tro, men en invitasjon og mulighet til å utforske det indre rommet med åpent sinn uten forestillinger, være søkende.
Når vi vender blikket inn og åpner opp til kroppen møter vi det interoseptive rommet. I Det Glemte Barnet bruker vi mindfulness, body-scan, pust, aktive meditasjoner og traumesensitiv yoga til å få kontakt med det. På den måten styrkes og stabiliseres oppmerksomheten. Forankringen i det indre rommet støtter oss i å bli bevisst psykodynamiske problemer, dvs. undertrykte konflikter, holdninger og følelser. Vi blir med det klar over at forholdet til oss selv og andre i stor grad er preget av våre tidlige relasjoner. Erfaringene er nedfelt som strukturer i sinnet. De fyller opp det indre rommet. Sinnet vårt utvikles ved å forme strukturer. Fortrengning til det ubevisste skjer når struktureringen stoppes. For å kunne fortsette prosessen må vi skyve bort det som er psykisk smertefullt. Det fortrengte materialet hindrer vårt fulle potensiale å komme til uttrykk, handlingsrepertoaret innsnevres. Ekspansjon er en prosess hvor selvstrukturer blir oppløst, bevissthetsfeltet utvides og vi får et større valg av muligheter.
En fastlåst selvstruktur gjør at vi om og om igjen repeterer vår atferd. Selv om vi erfarer at den oppløses betyr det ikke at den forsvinner. Når vi igjen møter en situasjon som trigger det samme mønsteret kan vi igjen repetere det. Men det er ikke lenger så fastlåst som tidligere. Det er lettere å se, og bli bevisst det. Det er ennå sider ved strukturen vi trenger å få innsikt i. Gradvis mister den sin kraft og blir etter en tid mer i bakgrunnen som et minne, men den styrer oss ikke lenger.
Vi praktiserer en kjent metodikk for å løse opp disse strukturene. Først må vi bli bevisst dem. Det neste er å anerkjenne motstanden vi har mot å slippe taket i gamle væremåter. De representerer en trygghet vi en gang var avhengige av. Motstanden må aksepteres. Aksept i denne betydningen inkluderer både det vi liker og det vi ikke liker. Vi møter alt i oss direkte som det er uten å dømme eller evaluere. Forandring er derfor et feminint fenomen. I vår kultur er forandring knyttet til å gjøre noe, anstrenge oss, yte mer. Den tilnærmingen fungerer i det ytre rommet, men ikke i det indre. For å kunne forholde oss slik trenger vi å ha godhet og varme for motstanden. Det i oss som motsetter seg forandring må møtes med kjærlighet og aksept. Fraværet av disse kvalitetene skapte i sin tid et tilstivnet overlevelsesmønster. Forandring er med andre ord ikke å gjøre, men et fenomen som skjer, uten å gjøre, når vi er i en tilstand av total aksept. Forandring handler om å starte et kjærlig forhold til oss selv. Er det ikke det vi kaller egoisme? La oss svare slik: Hvem andre kan bli glad i deg om ikke du selv er det?
Det første laget vi oppløser er psykodynamiske problemer og strukturelle forhold i de fortrengte delene av selvet. Et eksempel er å være redd aggresjon. Vi var kanskje som barn omgitt av voksne vi fryktet. Så vi måtte lære å fortrenge vår egen frykt. Gjennom terapeutisk arbeide får vi igjen kontakt med den. Vi møter frykten vår, men kan likevel begynne å forholde oss til at vi har frykt. Et vanlig strukturelt problem er et straffende super-ego, en indre kritiker. Ofte skjuler det seg en opplevelse av at noe er feil med meg slik som jeg er. Det er skamfølelse, som de fleste mennesker har fått en større eller mindre porsjon av. Det finnes ingen perfekte oppvekstmiljøer, vi alle får våre sår. Strukturelle problemer kan også handle om grenser og identitet.
Ved å vekke kontakten med det interoseptive nettverket og gjennom det utvide det indre rommet åpner vi for å kunne slippe taket i strukturer som låser oss fast og hindrer indre ekspansjon. Den prosessen er sentral i Det Glemte Barnet og gjør det mulig å frigjøre ubrukte ressurser.