#metoo igjen

Kampanjen har siden høsten 2017 blåst som en rasende storm over den vestlige verden. Først og fremst har den blottstilt en del menns forskrudde forhold til makt og deres trakassering og misbruk av kvinner. I så måte er Hollywood mogulen Weinstein prototypen på en person med et forstyrret forhold til makt. Det er viktig å minne om at makt i seg selv ikke er problemet. Det er et energetisk fenomen, enten fysisk eller symbolsk, med kraft i seg til å skape endringer. Den kan enten brukes kreativt eller destruktivt. Problemet er inne i oss, hvordan vi mennesker forvalter energien. Vi er problemet.

I opplevelsen av å være sårbare og dødelige kan vi ubevisst hengi oss til makt for å slippe å kjenne på eksistensielle realiteter; at livet er skjørt. Det er åpenbart på alle nivåer at denne kjensgjerning fornektes. På toppen av pyramiden sitter Putin, Trump og Xi Jinping. Menn som ser verden gjennom sitt eget filter for å opprettholde sin maktposisjon. Organisasjonsnivået i samfunnet er et annet. Her har toppsjiktet makt. Et problem med makt er at den lett skaper avhengighet. Vi henger fast i den, må ha dosen av den, som i rus.

Innenfor en rekke bransjer avgjør denne makten kvinners karriere og framtid. Kvinner er avhengige av menns ja til dem for å få posisjoner. Det gjør menn til autoriteter. Den psykologiske avhengigheten kvinner i den situasjonen har til dem trigger frykt i mange. Det lammer deres handlingsevne.

Frykten for autoriteter har vi med oss fra tidlige barneår. Vi var tvunget til å finne en måte å tilpasse oss dem. Mange kvinner, og menn, er av den grunn kommet inn i mønster av avmakt i forhold til autoriteter. Det er i det landskapet seksuelt misbruk skjer. Og den misbrukte påtar seg skyld og skam og tier, helt til #metoo dukket opp. Mennene det angår ser på kvinnene rundt seg som potensielle objekter for sine lyster og begjær. Her er makt i forgrunnen, den har i seg et undertrykkende kvinnesyn som ser kvinnen som et lovlig objekt for mannen. I sin psykiske blindhet og selvsentrering oppfatter de seg i sin fulle rett til å ta for seg.

Det er også en variant av overtramp mot kvinner med en annen dynamikk. Da er frykten for sårbarhet hos menn i forgrunnen. I den første kategorien er den dypt begravet, borte vekk, men ikke i denne. De fleste menn husker hvor fryktfylt det var første gang i puberteten å vise at vi var tiltrukket av ei jente. Tenk om hun ville si nei, at hun ikke følte det samme? Kanskje hun ikke liker meg, at jeg ikke er tiltrekkende? Det er kanskje Ole hun liker best? Tvilen, tvilen, usikkerheten, så sårbart, så sårbart. Bak ligger frykten for avvisning og å bli sett ned på. Det er mannens lodd å eksponere seg i forhold til kvinner, vise sin interesse. I den inngår en lek, et spill mellom mann og kvinne, som hos alle pattedyr. Hos oss mennesker er det ikke bare en pre-programmert biologisk parringslek. I tillegg har vi psykologisk selvbevissthet i bagasjen. Den gjør oss sårbare om vi eksponerer oss. Sårbarheten går ikke over selv om vi blir eldre. Seksualitet er ikke begrenset til en drift for å opprettholde artens eksistens, den er også knyttet til fundamentale behov for nærhet, ømhet, varme og omsorg.

Det betyr at seksualitet og avhengighet er nært knyttet sammen. I puberteten mikses de to. Den nyvunne kåtheten trekker oss mot jenter. I tillegg mikses den med emosjonell utvikling, økt evne til abstraksjon og behov for nærhet, varme, omsorg og kjærlighet. Hvordan vi forholder oss til vår seksualitet bestemmes i stor grad av vårt forhold til avhengighet. Fra å være låst i biologisk avhengighet som spedbarn avgjør omsorgskvaliteten i miljøet rundt oss i hvilken grad vi senere lærer å stå på egne bein, ha tillit og stole på oss selv, inkludert våre følelser. For den som er heldig og er kommet ut av relasjonen til sine foreldre med en rimelig grad av aksept for seg selv som menneske vil det å våkne seksuelt bli en utfordring det er mulig å håndtere. Den som vokser opp i et et miljø der det ligger i luften at avhengighet er svakhet vil få problemer. Det vil vekke frykt å eksponere sårbarheten. Har man opplevd omsorgssvikt eller avvisning i familien blir sårbarhet ennå mer angstfylt. Det er langs dette spekteret fra å være anti-avhengig med sterk frykt til å ha dype sår rundt avhengighet at faren for maktmisbruk i møtet med kvinner kan skje. Her er frykt i forgrunnen og makt er et sekundært fenomen. På et visst punkt i forholdet til en kvinne vil et maktovergrep klikke inn for å slippe og kjenne på smerten i å oppleve seg redd, utilstrekkelig, dum, håpløs eller frykt for å bli avvist. Overskriften er en opplevelse av avmakt. Da slår makten inn.

Det største problemet er med andre ord ikke seksualitet, men avhengighet. En mann kan tro at hans behov for å få en kvinne er den seksuelle tiltrekningen. Ubevisst kan det være et umettet behov for nærhet som driver han. Men det er frykt- og skamfylt å kjenne på. Der klikker makten inn og gjør ham blind.

Vi har alle i oss at sårbarhet kan være smertefullt. Å møte den andre med åpenhet krever en blottstilling av vårt indre rom, et mot til å stå fram med våre behov og samtidig ha respekt for den andre, kvinnen. Som beskyttelse mot sårbarhet har vi skapt myten om det fryktløse mennesket. Den holdningen er et speil på hvordan samfunnet er på makronivå. Enten klarer vi å leve opp til den myten, tro vi er fryktløse eller vi lammes av frykten i oss. Vi befinner oss alle et sted langs disse to ytterpunktene.

Det er forventet i dag at vi skal fungere og prestere. Presset til prestasjon har bare økt de siste ti-årene. I dag jaktes det etter å være flink og bli perfekt, stadig yte bedre. Da blir sårbarhet ennå mer skremmende og farlig. I en hierarkisk struktur bygd på styrke, prestasjon og perfeksjon skyves sårbarheten langt i bakgrunnen. Alt dette inviterer til å blande inn negativ makt hos mannen i jakten på kvinner. Han våger ikke være sårbar. Med alkohol innabords stiger motet, hemningen blir borte og det selvsentrerte barnet i han misbruker seksualitet til å få sine skjulte behov tilfredsstilt ved å se på kvinnen som en ting. Det er ikke et nytt fenomen, slik har det vært så langt bakover vi kan skue. Men det har sin moderne utforming i dagens samfunn.

Slik jeg ser det, er det av flere grunner blitt mere synlig i dag. En åpenbar forklaring er sosiale medier og #metoo. Selvsagt også kvinners bevisstgjøring og rettigheter. Siden 2. verdenskrig har vi opplevd en seksuell frigjøring som radikalt har endret relasjonen mellom kjønnene. P-pillen og kvinners abortrettigheter har fjernet tradisjonell religions undertrykkelse og skamgjøring av kjønnslivet. Vi så det tydelig demonstrert i den norske TV-serien Skam. Vi skal glede oss over disse endringene. Baksiden er etter mitt syn at vårt forhold til avhengighet ikke har klart å følge med. Så lenge vi ensidig fokuserer på seksualitet forblir vi avhengige. Seksualiteten er ikke lenger undertrykt, den er mer oppe i dagen. Problemet er ofte menn med makt i organisasjoner som gjennom sin posisjon kan slippe å bli konfrontert med sin egen sårbarhet. Alkohol bringer dem i kontakt med sammenblandede seksuelle- og nærhetsbehov. Så klikker det. Den seksualiserte kulturen vi har er med på å øke problemet.

Det er bra at alle former for organisasjoner har en prosedyre som kan ta vare på kvinner som utsettes for maktovergrep, trakasseres og i verste fall seksuelt misbrukes. Men jeg tviler på at det stopper problemet. Klarhet på systemnivå kan lære oss å håndtere det på en bedre måte og i en viss grad virke forebyggende. Men det er på individnivå den største utfordringen ligger. Vi trenger å erkjenne at vi har et samfunn som skaper negative makthierarkier, dvs. strukturer hvor vi mennesker bruker andre til å opprettholde en opplevelse av egenverdi. De finnes overalt. Vi har en lang vei å gå til å skape strukturer som er bygget opp rundt beslutningsprosesser med symmetriske relasjoner. Da er avhengighet et gjensidig fenomen og folk har tillit og trenger hverandre. Makt er da et positivt fenomen. Jeg må ikke bruke deg eller andre for å opprettholde mitt selv-verd. Hvordan kommer vi dit? Historien har vist oss, såvidt jeg kan bedømme, at systemnivået alene bringer oss ikke dit. Utfordringen er hvordan vi skal arbeide med det på individnivå.

I dag advarer de fremste forskere i utviklingspsykologi mot at vårt samfunn mer og mer bygges opp rundt den venstre hjernehalvdelen, dvs. fornuft og rasjonalitet. De påpeker at stadig flere og flere barn får problemer med tidlig tilknytning. Vi trenger en dreining mot egenskaper i den høyre hjernehalvdelen, at hjertet og følelser får større plass. For hvor er kjærligheten? Den 22. juli 2011 så vi den tydelig, den foldet seg ut, som en varm flodbølge av godhet. Vi åpnet oss opp, ble sårbare, kom nær hverandre. De fleste kjente hvor godt det gjorde. Så tok hverdagen oss igjen. Det virker som samfunnet vi har skapt strukturelt ikke klarer å ta vare på nærhet, ømhet og varme. Disse væremåtene er uforenlige med prestasjonskrav og effektivitet.

I Det Glemte Barnet er det terapeutiske arbeidet med avhengighet sentralt. Avhengighet gjør at vi fortsatt sitter fast i våre indre foreldrefigurer, og styres i ulik grad av dem. Det forstyrrer våre relasjoner til andre. Da er det fortsatt uforløste sider i oss som har problemer med å ta rom og uttrykke naturlige behov. Ofte er ubevisst skam det største hinderet. De uforløste sidene i oss fører i nære relasjoner til at vi hopper på hverandre, sårer og støter hverandre bort, ofte drevet av makt og avmakt. Også i nære relasjoner er maktmisbruk et stort problem, som seksuell trakassering og misbruk.

I et fellesskap med andre kan vi bli klar over at jeg ikke er den eneste håpløse blant alle vellykkede. Det er en lettelse å oppleve at vi alle er i samme båt. Fasaden vår er ulik, men på innsiden er vi mer like enn ulike. Den innsikten og erfaringen gjør det lettere å eksponere seg. Dialogen det åpner for kan skape endringer og gi økt handlingsrepertoar.

Ingen av oss kommer ut av sosialiseringsprosessen uten øyer i oss som er uforløste. De delene blir hinder i nære relasjoner. Utfordringen er å transformere dem til vekstsoner. Det er mulig i nære relasjoner om vi klarer å ha tillit og respekt for hverandre. Anne-Lise Løvlie Schibbye og Elisabeth Løvlie har i «Du og Barnet», en vakker bok som kom ut på Universitetsforlaget våren 2017, viser en slik vei. Vi trenger å lære hvordan vi skal manøvrere i et emosjonelt nært landskap. Det lærer vi ved å vende blikket inn og våge åpenhet i nære relasjoner.

Gjennom en prosess som Det Glemte Barnet kan du ekspandere og vokse ut av de begrensningene som oppveksten ga. Våre foreldre gjorde så godt de kunne. De ønsket oss alt godt. Men det er umulig som menneske å gi fra seg mer enn vi selv har fått. Det du trenger for å komme videre i livet blir ditt ansvar å gi deg selv. I den prosessen trenger du andre, vi er sosiale vesen. Vi har fått våre psykiske sår i fellesskap med andre. For å hele dem trenger vi også andre.

Det finnes en vei der du og jeg gjennom å våge og åpne opp, se vår felles utilstrekkelighet og ha aksept for den, be om unnskyldning når vi tråkker feil, men likevel, gjennom dialog åpne opp til- og komme nærmere hverandre. Da kan seksualitet bli mer enn sex, da er hjertet inkludert. Det trenger #weall