Den danske professoren i psykologi Svend Brinkmann stiller kritiske spørsmål til vår tids store «selvutviklingstrend». Han retter kritikk mot selvhjelpslitteratur, coaching bevegelsen, terapeutisk selvutvikling og positiv tenkning. Kjernen i hans budskap er at den skaper stress i folk fordi vi aldri blir bra nok. Vi skal alltid videre, vi kan prestere mer, vi kan forandre oss og bli mye bedre hele tiden. Mulighetene til å nå nye og høyere mål tar ingen ende. Vi kan aldri stå stille og være fornøyd med å være der vi er!
Han beskriver med sin kritikk vår tids ideal-ego, som er en del av super-ego. Det har fått en styrke som er helt ny. De siste decennier har det skjedd en forandring i det kollektive sosiale rommet fra en klar dominans av den dømmende og skamgjørende delen av super-ego til et ideal-ego.
Super-ego er den delen av psyket vårt som blir utviklet sist. Det har som funksjon å passe på at vi holder oss innen de moralske grensene som er tegnet opp av den dømmende delen, alt vi ikke har lov til. Den er rettet mot fortiden, tradisjoner. Ideal-ego forteller hva som er viktig og hva vi skal strebe etter i livet, den er framtidsrettet. Det er en sammenheng mellom de to. For at vi skal slippe å få kontakt med opplevelsen av at det er noe galt med oss, det skamfylte, har vi som barn lært hvordan vi skal være for å få våre behov tilfredsstilt, bli sett, likt og berømmet, det blir ideal-ego, vår tilpasning. Vi tar de to delene inn i oss gjennom å identifisere oss med våre foreldre. Super-ego er bærer av sosial arv og holder familien og samfunnet sammen i skrevne og uskrevne lover.
En viktig faktor i endringen av hvordan super-ego kollektivt kommer til uttrykk er kristendommens sviktende grep på massene. Med den forandringen kom den seksuelle frigjøringen på 60-tallet. Hevingen av materiell levestandard er også med på å forklare endringen. Oljeeventyret lærte oss at alle kan bli rike. Det er ikke lenger forbeholdt en økonomisk elite. De «nyrike» har vist at det er mulig å få mer, øke standarden og oppnå «materiell lykke.»
Like viktig er oppløsningen av de autoritære båndene som fant sted i det samme tidsrommet. Disse var klart knyttet til den dømmende kritikeren. Da denne delen av psyket ble endret fikk vi en generasjon på 1970- og 1980 tallet der mange ble hjelpeløse da de skulle sette grenser for barna sine. Deres egen læring (det autoritære, den mer patriarkalske måten) var plutselig ikke relevant. Den nye generasjonen krevde mer rom og frihet. Løsningen for mange ble å gi dem nye ideal-ego drømmer. Prestasjon, mer utdanning og materiell vekst. Gradvis har det og skjedd en utvisking i generasjonsskillet som har gjort mange forvirret. Med det har det blitt mindre dømmende super-ego og et større ideal-ego.
Balansen mellom det dømmende super-ego og ideal-ego har forskjøvet seg. Fra tidligere å bli holdt fast i fortidens lenker, uttrykt i religiøst forankrede dogmer, kaster vi oss i dag inn i framtiden, nå med legio muligheter. Mens individet tidligere ble kontrollert av kristne morallover blir vi i dag kontrollert av prestasjon og ytelse. De ulike sidene av den bølgen i selvutvikling Brinkmann kritiserer er, etter vår oppfatning, et uttrykk for en kollektiv forherligelse av prestasjon. Den er støttet i all utdanning, på jobbmarkedet og i selvutvikling. «Alle bør ha en mastergrad.» Hvorfor det? Du står sterkere på jobbmarkedet. Samfunnets nav som driver den økonomiske kvernen er prestasjon og yte mer og bedre.
Vi har i dag fått et sterkt kollektivt ideal-ego. Den utviklingen kan koples sammen med den digitale revolusjonen og et massivt fokus på kropp og utseende. Her er prestasjonspress og et perfeksjonistisk jag knyttet til mat, helse, trening, utdanning, klær, og kropp. I jobbsammenheng er karriereplanene viktige, hvordan yte bedre, komme raskere til målet, få de beste jobbene, alltid videre, bedre og topp-prestasjoner. Alt dette er vel og bra så lenge det er forbundet med trivsel og lyst, når innsiden henger sammen med utsiden.
Problemet er når ideal-ego tar over styringen. Bak det ligger ofte et dypere lag med misnøye, et selvbilde man ikke vil ha. Da leves ikke livet her og nå, men i en drøm om framtiden. Da mister vi det som egentlig er livet, det som pulserer her og nå. De som er mest utsatt er de som er vokst opp i dysfunksjonelle familiemiljøer. Her er perfeksjonisme og prestasjon kompensatoriske strategier som kan fungere i kortere eller lenger tid. På et visst tidspunkt kan det bli et sammenbrudd. Både utbrenthet og panikkangst kan bli symptomer på det.
Vi møter flere og flere mennesker som blir ødelagt av prestasjonspresset. Ja, noen klarer det, likevel kommer det for mange til et punkt hvor det virker meningsløst. Hva er meningen med livet spør de seg? Bli rik? Få makt og innflytelse? Hva er meningen med alt strevet? Hva er det jeg egentlig oppnår?
Fremdeles er den delen av super-ego som skaper skam aktiv og ved beste velgående. Det kritisk dømmende super-ego skaper psykisk smerte som forstyrrer livet til mange. Det gjelder spesielt de som ikke fikk den omsorg de trengte og fortjente som barn. For dem blir det nye kollektive ideal-ego et fenomen som legger en større byrde på dem enn smerten av at de tidlig ble sviktet.
Den stadig voksende materialismen hvor vi krever at velstanden skal øke er helt avhengig av et sterkt kollektivt ideal-ego. I dag er det i ferd med å skape et omfattende helseproblem og forstyrrer relasjonene mellom mennesker.
Svend Brinkmann tar opp et viktig tema til debatt. Han peker på negative krefter som er destruktive når de får for stor makt over folk. En fare i hans kritikk er at han sveiper over alt som uttrykker behov for forandring. Han skiller ikke mellom det som kan gi økt livskvalitet og det som tjener fasaden i livet. Han glemmer da at det finnes en søkende kraft i oss mennesker.
Vi kommer ikke til verden og vokser opp i en familie og får en utdanning og gjennom det fullbyrder vårt potensial som menneske. Det er ubrukte ressurser i de aller fleste av oss. I utgangspunktet er disse ofte knyttet til våre nærmeste relasjoner. Hvordan skal vi utvikle vårt forhold til andre så det blir mulig å bringe inn mer varme og omsorg, bli mer glad i seg selv? Vi lærer ikke om det på skolen, heller ikke senere. Kort sagt hvordan åpner vi døren til kjærlighet?
Slike spørsmål kommer for mange opp når de ser at de sitter fast i et ideal-ego ( følelsen av å aldri bli god nok) og relasjonsmønster de repeterer. Det kan skape en fortvilelse som siden går over til en beslutning om å ta ansvar og gjøre noe med livet. De er søkende, de vil mer. Det handler ikke om prestasjon, men en indre kraft som søker utvidelse.
Vi opplever det fenomenet som en viktig motvekt til den kollektive opptattheten av fasaden i livet. Hvert år møter vi mange mennesker som har et slikt brennende ønske. De søker et fellesskap hvor de kan føle seg trygge, akseptert og sett, hvor det er rom for å slippe fasaden og bare være seg.
I Svend Brinkmann sin kritikk ligger det en fare i å raske med seg også den siden av mennesket som søker en indre ekspansjon. Det er en tendens også hos fagfolk til å være kritisk til denne siden av selvutvikling. Et menneske som søker seg ut av sin egen fastlåste ramme er en viktig kreativ kraft og en berikelse for seg selv og andre.
SJM & JSH