Identitet og fremmedgjøring

Den post-moderne epoke

Nyhetsbrevet belyser en viktig side i post-moderne tid: Hvordan påvirkes formingen av selvstrukturen, personligheten? Tidsepoken er en reaksjon mot optimismen fra midten av 1800 tallet og fram til første verdenskrig. Den ble fornuftens fall, et menneskehetens ragnarok. Teknologisk utvikling hadde bundet kloden mer sammen, samtidig herjet konflikter, nød og krig. På utsiden var en gammel drøm virkeliggjort, på innsiden smerte og lidelse. Kløften mellom utsiden og innsiden har blitt større. Fra slutten av andre verdenskrig har teknologiske og sosiale endringer rast avgårde i et tempo vi aldri tidligere har opplevd, den post-moderne tid.

Post-modernismen kan karakteriseres med et ord, konstant forandring. For å henge med i de raske endringene kreves ferdigheter som tilstedeværelse, fleksibilitet, mobilitet og sosial kompetanse. Ikke alle har disse. Livets scene er ikke et sted hvor rettferdighet rår, det er mer tilfeldigheter. Når ytre krav til funksjon øker skilles det mellom de som makter å innfri og de som faller utenfor. Det stilles større og større krav til oss for å være del av flokken, ha en plass på innsiden. Flere og flere får problemer med å klare det konstante presset om å yte og henge med i galoppen. Mange sliter seg ut og sitter igjen med en opplevelse av å være mislykket. I dag vokser fattigdommen blant folk. Det rammer også barn. Tilværelsen blir om overlevelse i stedet for å leve. Et viktig spørsmålet er om kravene til å være del av flokken inkluderer hele mennesket eller bare en del? Har vi glemt innsiden?

Sosiologen David Riesman på Harvard universitetet skildrer i sin klassiske bok «The Lonely Crowd» (1950) utviklingen mot forbrukersamfunnet. Han fletter sammen individuell psykologi, familiens betydning og ny samfunnsstruktur. Den er resultatet av foreldreautoritetens og hjemmets sviktende innflytelse på barn og ungdom. Samtidig som grunnpilaren smuldret bort fikk massemedia og venneflokken økende betydning. Viktigst i overgangen fra før-krigkulturen til etter-krigstidens USA er velstandsøkning. Det som gjaldt tidligere var materiell overlevelse, som bonde på landsbygden, eller industriarbeider i en by. Kjennetegnet på det nye samfunnet ble materiell overflod og fritid. Samtidig vokste det fram økt sentralisering av makt og byråkrati. Oppløsningen av de nære familie- og slektsbånd skapte et mer mobilt samfunn. Andre, utenfor den nære familie og slekten, ble viktigere. Riesman anvender begrepet andre-orientert på det som driver folk til å danne nye typer sosiale nettverk.

I «The Origins of Totalitarianism» (1951) hevder Hanna Arendt at massesamfunnet fører til ensomhet og isolasjon. Et annet viktig bidrag til å forstå etterkrigstidens samfunn er Erich Fromms bok «The Sane Society» (1955). Hovedtesen til Fromm er at massesamfunnet gjør mennesket til en vare, det blir tingliggjort. Han er inspirert av Marx. Arbeidsoppgavene for det store flertallet er monotone, kjedelige og meningsløse. Hos Fromm opplever folk i massesamfunnet seg som atskilte, de angår ikke hverandre, det er på vei til å bli et kaldt samfunn, hvor folk lever i atskilte bokser. Fremmedgjøring er et begrep han bruker til å beskrive menneskenes forhold til seg selv og andre.

Den psykososiale påvirkningen i formingen av personligheten, selvet

For å være del av flokken må folk tilpasse seg de hyppige endringene i samfunnet. Som oftest er det systemendringer fra en fjern byråkratisk beslutning. Den blir tatt på avstand og uten direkte kontakt med miljøet endringene berører. Det skaper stress, både gjennom de ytre strukturelle forandringene, og ved å trigge folks historie om å bli bestemt over og kontrollert. Økt tempo og effektivitet sammen med beskjæring i utgifter er ofte del av begrunnelsen. Kravene til ytelse skjerpes. De repetitive endringsprosessene kalles gjerne utvikling. Vi er så identifisert med økt tempo og sansestimulering at vi mangler avstanden som kreves til å oppfatte den psykiske og kroppslige påvirkningen. Er det riktigere å kalle endringsprosessene innvikling i stedet for utvikling?

Vi har bygd urbane miljø med høyt stressnivå. Krav om effektivitet pådyttes oss nærmest som en selvfølge. Utdanningssamfunnet og kunnskapkulturen har skapt et hierarki som belønner intellekt, struktur og tempo. Men hva med innsiden?

Informasjonssamfunnet har speedet opp vår hverdag til et punkt hvor spørsmålet dukker opp om det skaper nye sykdomstilstander? Den kanadiske legen Gabor Matè mener at økt stress forstyrrer vår evne til å stille oss inn på andres frekvens, være i kontakt. Det fører til isolasjon, ensomhet og psykisk smerte som bl.a. uttrykker seg i rusmisbruk.

Informasjonsteknologien med sine krav har forandret vår tidsopplevelse og påfører oss daglig et sansemessig bombardement av stimuli. Det er ikke mulig å forstå betydningen av stress som fenomen om ikke økning i sanseinntrykk inkluderes. Masseavhengighet til knøttsmå datamaskiner gjør oss mindre egnet til å forholde oss direkte til hverandre.

Fremmedgjøring av identitet

Mot bakteppet i avsnittet over holdt psykoanalytikeren Ernest Schachtel allerede i 1960 et foredrag der han utforsket fenomenet fremmedgjøring av identitet. Psykoanalytikere i det neo-freudianske miljøet i USA hadde fra 30-tallet vært opptatt av at et økende antall pasienter ble rammet av en identitetskrise.

Eric Fromm og Karen Horney så på fremmedgjøring av identitet som tapet av kontakt med, the real self. I dag vet vi hva som ligger i begrepet et virkelig selv. Det er selvstrukturen som formes i høyre hjernehalvdel i løpet av de første leveårene, det implisitte selvet. Her er pattedyrhjernen, dvs. den emosjonelle, nært forbundet med reptil-hjernen og kropp. Fremmedgjøring av identitet er når opplevelsen av meg flyttes fra en konstant skiftende, levende emosjonell opplevelse til en tingliggjort rasjonell oppfatning som er fiksert. Den mangler fleksibilitet og kontakt med kropp og følelser er svekket. Opplevelsen av identitet er flyttet over til venstre hjernehalvdel, setet for språk, fornuft og rasjonell abstrakt tenkning. En slik person klamrer seg til en fastlåst tingliggjort del av personligheten.

Schachtel belyser to former fremmedgjøring. Først en som har negativ identitet, den andre positiv. Den negative kommer fram som kritisk selvvurdering, et negativt selvbilde. De tror fullt og fast at de med sin væremåte lurer omgivelsene, både nær familie og jobb, ved å skjule alt som er er feil med dem. Bak det ligger skam og skyldfølelse. Andre opplever negativ identitet som en mangeltilstand, egenskaper de burde hatt. Med dem ville livet vært bedre. Felles for alle er opplevelsen av å ikke være en fullverdig person.

Han beskriver forstyrrelsen av selvet som en splittelse mellom den subjektive jeg-opplevelsen og relasjonen til egenskapen som skaper negativ identitet. Den siste lever sitt eget liv, upåvirket av jeg`et, tingliggjort. Personen er maktesløs i møtet med splittelsen, den lever sitt eget liv. I en periode kan den kan være i forgrunnen og farge tilværelsen, så blir den borte og lever i skjul, for så plutselig å dukke opp igjen. En person med negativ identitet er ikke i stand til å ta ansvar for sitt eget liv. Den negative delen er en nemesis som slepes med, og jeg`et kan oppleve seg som et offer for en skjebne det er ute av stand å påvirke. Oppmerksomheten fanges i den, skapt ved ubevisst å velge en blindvei for å slippe unna de virkelige emosjonene, frykt, sinne skam og smerte. Livet leves på sparebluss i en blindgate.

Fremmedgjøring av positiv identitet får sin næring fra å lykkes, vinne, oppnå status, bli beundret og få ros. Schachtel bruker marxistisk terminologi, der positiv identitet er en vare. Er den etterspurt øker verdien, den blir oppblåst og kjenner seg viktig, hvis ikke synker den sammen og blir ingenting, verdiløs. En person med positiv identitet opplever å være i besittelse av en positiv egenskap, den styrer livet. Det kan være maskulinitet eller feminitet, være tiltrekkende og populær, ha suksess, være rik, ha en sosialt anerkjent rolle, ha makt og innflytelse. Tilværelsen blir sentrert rundt å beholde og styrke den egenskapen. Problemet er at den mangler rotfeste i selvet, avhengig av bekreftelse fra andre. Den er som en oppblåst ballong som trues av å kunne sprekke. Egenskapen som gir livet mening kan da bli borte. Avgrunnen, angsten ligger hele tiden som en truende skygge og jager personen videre. Det greske begrepet persona, maske, er dekkende for positiv fremmedgjøring. Å miste masken er katastrofe. Hvordan skal vi forstå fremmedgjøring av identitet?

De to hjernehalvdelene

I Iain McGilchrist`s bok fra 2011, «The Master and his Emissary», får vi et svar.

De to hjernehalvdelene har helt ulik funksjon. Språksenteret er venstre hjernehalvdel. Den fokuserer på deler av helheten, abstraherer dem og skape minner. Her finner vi setet for logikk og rasjonalitet. Den har i vår kultur helt overtatt styringen. Egentlig er den emissæren, hjelperen, men har parkert den høyre siden, som skulle vært mesteren. Det på bekostning av helhet, følelser, relasjon, sansning, empati og intuisjon i høyre hjernehalvdel.

Fra den industrielle revolusjon på 1700-tallet har den venstre hemisfæren tatt over uten å la seg balansere av den høyre. Økt kunnskap gjorde det mulig for venstre hjerne å gripe inn i naturen, kontrollere og legge den under seg. Kunnskap den ervervet ved å trenge inn i stadig mindre deler og neglisjere helheten gjorde det mulig radikalt å forandre og kontrollere den ytre verden. Vi tar ikke lenger i mot verden gjennom den høyre, reseptivt, som en helhet, men erobrer, kontrollerer og stykker opp med den venstre. Direkte levende kontakt med tilværelsen gjennom kropp og følelser er blitt svekket. Vi er blitt fremmedgjort fra å være del av en større helhet og kontakt med eksistensielle røtter er blitt svekket.

I følge McGilchrist uttrykker dominansen i den venstre hjernen seg i økt byråkratisering, spesialisering og et stadig større behov for kontroll i samfunnet. Byråkratiet tiltrekker seg en mennesketype som sliter med empati. Det legitimerer et stadig økende behov for kontroll av mennesker og omverdenen med å introdusere nye systemer for økt informasjon. Begrunnelsen er behovet for kunnskap og økt effektivitet. Intensjonen er å skape en kunnskapsbasert predikerbar tilværelse, få et fastere grep på den. Verden er da en mekanisme det er mulig å forstå gjennom å stykke den opp i mindre og mindre deler. Det er en forståelse vi har med oss fra opplysningstiden, fremdeles er den dominerende. Den fremmedgjør i forhold til omgivelsene, vi er ikke lenger en del av naturen. McGilchrist bruker begreper som dissosiert og fragmentert om dagens menneske. Schachtel anvender begrepet fremmedgjort identitet.

Tilværelsen for mange er ikke lenger gjennomsyret av å være levende og vibrerende, men virtuell, kunstig og distansert. Mange er i dag mer i mobilen enn i samspill med andre. Med dominansen av venstresiden i hjernen blir kropp og følelser mangelfullt utviklet og tatt vare på. Den psykiske grunnmuren blir svekket. En kultur som dyrker venstre hjernehalvdel blir ensidig styrt av fornuft. Det skapes forestillinger som svever fritt uten emosjonell forankring. Vår kollektive verden likner mer og mer en ADHD-scene der oppmerksomheten flagrer over kloden for å gi oss flest mulig nyheter på kortest mulig tid uten å grave for dypt. Bildet McGilchrist tegner av de to hjernehalvdelene viser sammenhengen mellom hjernefunksjon, samfunnsstruktur og individ.

Flere og flere får psykiske problemer

I sin nylig utgitte bok «The Myth of Normal» skiller Gabor Matè mellom store og små traumer. Begrepet små traumer tar inn sensitiviteten hos menneskebarnet. Da kan tidlig samspill i nære relasjoner over tid forstyrre utviklingsprosessen og i voksen alder gi relasjonproblemer og et forstyrret forhold til kropp. Kjente navn som Allan Schore og Peter Fonagy er begge klare på at det er umulig å komme gjennom sosialiseringprosessen uten sår. Det er menneskets lodd, vi alle bærer på sår i forholdet til oss selv og andre, åpne eller med hard skorpe.

Post-modernismen har gjort det mer utfordrende for individet å utvikle et tilpasningmønster som er funksjonelt på toppen av sårbarheten. Vi ble tidlig i livet tvunget å tilpasse oss oppvekstmiljøet, lære aksepterte roller og væremåter. Slik beskyttes vi mot psykisk smerte. I dag gjennomsyres samfunnet av de krav venstre hjernehalvdel fungerer etter. Det påvirker formingen av barnet fra familie, til skole og yrkesliv. Vi har skapt et sosialt miljø der krav om prestasjon og effektivitet stadig forsterkes. Det øker kløften mellom de to hjernehalvdelene og gir et indre stressnivå over tid som til slutt virker nedbrytende, og gir utslag både psykisk og somatisk. Går vi tilbake til Schachtel og begrepet forstyrret identitet blir det klart at individet enten kan prøve å tilpasse seg med å prestere, for til slutt å kollapse, eller allerede i starten identifisere seg med negativ identitet. Hos begge har den underliggende sårbarheten gjort det vanskelig å skape et funksjonelt tilpasningmønster. I den medisinske verden er fokus på symptomer, den ser ikke sårbarheten og smerten. Bak den ligger skam, frykt, skyld, ensomhet og mistillit. Symptomene rammes inn av et diagnostisk system. Individet ansvarliggjøres og sykeliggjøres når røttene til problemet ligger i samfunnstrukturen. Løsningen ligger i å skape et samfunn som er i stand til å møte det nyfødte barnets behov. Penger og ord er ikke nok, økt bevissthet på individnivå må følge med. Det krever radikale endringer på alle nivåer.

Forvirringens tid

Det er fristende å kalle vår tid forvirringens tid. Vi har tre epoker som lever side om side. Samfunnsøkonomisk er vi fortsatt i opplysningstiden med tro på en evig vekstkurve. Naturvitenskapen klamrer seg fortsatt til sin tro på fornuft, rasjonalitet, kunnskap og en materialistisk forståelse av virkeligheten. Den har overtatt oppgaven religion før hadde, å gi oss tro. Ja, vi trenger forskning. Men vi trenger også en vitenskap som er bevisst sine begrensninger. Vi har også en innside. Den er utarmet i dag. Politisk øyner vi mer og mer den moderne tids mørke og ustabilitet. På individnivå fragmenteres personligheten og skaper avstand og murer mellom oss. Det brer seg ut en kollektiv utrygghet, vold og brutalitet øker. Klimakrisen, mistilliten til globaliseringen og politikerne har fått det politiske byggverket til å vakle. Igjen raser det en ufattelig brutal krig i Europa.

Quo vadis?