Egne erfaringer
For en del år siden holdt jeg et foredrag et sted i Nord-Norge med tema døden og åndelighet. Tilstede var tre pensjonerte kvinnelig sykepleiere. De tilhørte gruppen eldre kvinner som livet har gjort kloke og rause. Hele forsamlingen ble berørt av deres erfaringer. De hadde holdt i mange hender til siste åndedrag. Spesielt gripende var historiene om gamle mennesker som gikk døden i møte med aksept, de var forberedt og avklarte. En del var mette av dage, ferdige med livet. Andre hadde gått gjennom en smertefull prosess og var kommet til et punkt klare til å møte døden.
Sykepleierne beskrev en høytidfylt atmosfære da døden inntrådte. De tre hadde samme opplevelse, deltakere i noe stort og ufattelig. Noe mystisk fylte rommet, som om det var noen der, en stille og intens tilstedeværelse. Konklusjonen den kvelden var at at tilværelsen skjuler noe vi ikke forstår, men kan få kontakt med. Døden kan åpne døren til en utvidet virkelighet.
Hospicebevegelsen
Pionerer blant leger har fra midten av forrige århundre skapt en radikal forandring i behandlingen av døende. Dame Saunders var drivkraften bak det første hospice for døende da St. Christopher’s Hospice ble åpnet i 1967. Pasientene ble helhetlig behandlet, både kropp, psyke og sjel. Her var også familiene velkomne. Spesielt utgjorde smertebehandling en kvalitativ forskjell både for pasientene og de pårørende.
Saunders ble invitert til Yale universitetet allerede i 1965. Slik inspirerte hun til utbredelsen av hospice filosofien i USA. Den har siden spredd seg rundt i verden og har hatt stor betydning i å kunne tilby mennesker med terminale lidelser en verdig død. Det har gitt både pasienten og familien et annet forhold til døden.
Holdningen til døende i hospice bevegelsen har gitt respekt for livets siste fase, betydningen av den og utviklingen av bedret smertebehandling. Det siste er avgjørende for å kunne gi støtte og bearbeide psykologiske konflikter. Den har brakt inn et åndelig perspektiv i livets sluttfase. Selv om kroppen er døende finnes det en mulighet til sjelelig kontakt som gir en opplevelse av helhet. Døden kan da aksepteres som en del av livet.
Hospice bevegelsens arbeide har også spredd seg til vanlige sykehus. Smertebehandling, respekt og omsorg gjør prosessen lettere for den døende og familien.
Elisabeth Kübler-Ross
I 1969 publiserte Elisabeth Kûbler-Ross «On Death and Dying», intervjuer med mer enn 500 døende pasienter. Hun beskrev for første gang de fem stadiene døende går gjennom: benektelse, sinne, kjøpslåing, depresjon og til slutt akseptering. Boken ble en internasjonal bestselger. Kübler-Ross var advokat for at døende skulle få velge om de ville dø hjemme eller på institusjon. Videre at de selv skulle delta i valget.
Kübler-Ross hadde en helt spesiell bakgrunn. Hun var sveitsisk og vokste opp i skyggen av nazi-tidens Tyskland. I slutten av tenårene, da krigen endte, bestemte hun seg for å gi et bidrag til verden. Hun arbeidet for organisasjonen International Voluntary Service for Peace og var med på å bygge opp samfunn i ruiner i Italia, Frankrike og Polen. I 1945 besøkte hun konsentrasjonsleiren Majdanek. Her møtte hun ei jente som var blitt spart fordi bødlene ikke kunne klemme inn flere i gasskammeret. Alt dette gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun bestemte seg for å vie livet til lidende mennesker.
De tidlige erfaringene preget hennes menneskesyn. Hvert menneske har ifølge henne potensial til å bli både nazist og mor Theresa. Hennes drøm var å bli en landsbylege i India, i stedet endte hun opp i New York, gift med en amerikansk lege.
Hun så på sine pasienter som lærere, de hadde noe å gi henne. I møtet med døende så hun stadiene de gikk gjennom. Kübler-Ross så på døden som en normal prosess, nesten lik fødsel. Døden for henne var å bli født inn i en ny dimensjon. Hun oppfattet det ikke som tro, men mente det er mulig å erfare at det er slik.
I 1972 opprettet det amerikanske Senatet en komite som skulle utrede spørsmålet om samfunn og aldring. Hun ble som fagkyndig innkalt til komiteen. Her sa hun dette:
«We live in a very particular death-denying society. We isolate both the dying and the old, and it serves a purpose. They are reminders of our own mortality. We should not institutionalize people. We can give families more help with home care and visiting nurses, giving the families and the patients the spiritual, emotional, and financial help in order to facilitate the final care at home.»
Hun kastet på denne måten en brannfakkel inn i debatten om aldring og døden.
Fra kjendis til anonymitet
I 1965 flyttet familien til Chicago, der hun jobbet på Billings hospital, et sykehus som var tilknyttet Chicago-universitetet. Her begynte hun sitt arbeide med angstfylte døende pasienter.
Etter utgivelsen av «On Death and Dying» fikk hun enorm oppmerksomhet. Hun hadde med sitt fokus på døden brutt gjennom et kollektivt tabu. Den medisinske profesjon hadde lenge kjent seg hjelpeløs og usikker i behandlingen av døende. Å møte døende står i sterk kontrast til den teknologiske medisins erklærte kamp mot døden, at den skal overvinnes.
Denne modige kvinnen kom og fortalte helsepersonale at det er mulig å forberede mennesker på at de skal dø gjennom psykologisk støtte. Ikke nok med det, det er mulig å akseptere døden. Hennes «Death and Dying» seminarer ble snart fylt av profesjonelle helsearbeidere fra hele verden. Alle ville lytte til hennes budskap.
Hennes syn på døden har store likheter med det vi finner i tibetansk buddhisme. Hun beskriver død og fødsel som to like prosesser, overganger fra en dimensjon til en annen. Kübler-Ross sier rett ut at det finnes noe etter døden. Det utsagnet er ifølge henne ikke basert på tro, men levd erfaring.
Hun beskriver tre stadier den døende går gjennom. Den første er å bli befridd fra kroppen, som hun sammenlikner med en kokong. Når kokongen er ødelagt bruker hun metaforen sommerfuglen for å gi et bilde av det andre stadiet. Da er ikke lenger fysisk energi drivkraften, men psykisk. Det er sjelen som er satt fri. Den døde er nå i stand til å være bevisst alt som foregår, enten det er i sykehusrommet, i operasjonsstuen eller på ulykkesstedet. I det andre stadiet blir mennesket helt igjen. En i rullestol kan gå eller danse. Det er identisk med en ut-av-kroppen-eller nær-døden opplevelse.
Når kokongen er sprengt og sommerfuglen er kommet ut vil det åpenbare seg en tunnel av hvitt lys, skarpt, hvitere enn hvitt. I en nær-døden opplevelse vil det kun være et glimt av lyset, så vil vedkommende vende tilbake til livet. Når et menneske virkelig dør vil forbindelsen mellom kokongen og sommerfuglen bli helt ødelagt, en navlestreng klippes over. Det er ikke mulig å vende tilbake. I følge Kübler-Ross ønsker heller ingen å vende tilbake. Det er en dimensjon av ubetinget kjærlighet. Hennes beskrivelse er som tatt ut av den tibetanske dødeboken. Dreiningen mot mystikken var vanskelig å svelge for en konservativ legestand. Spesielt i lys av at hun var satt på en faglig pidestall, hadde mottatt ærespriser og lovord. Selv møtte hun kritikken med stor ro.
Hennes arbeide skiftet retning på 1970-tallet, da hun ble mer opptatt av nær-døden-opplevelser og åndelig arbeide og hun forlot akademisk medisin. Hun åpnet opp et senter for døende og deres familier i Escondido i California. Her dokumenterte hun tusenvis av nær-døden opplevelser rundt i verden. Hun fortsatte arbeidet fram til 1996, da hun trakk seg tilbake. Hun døde i 2004.
En hjernekirurgs møte med døden
Eben Alexander var hjernekirurg ved Harvard universitetet i 15 år. Han er kjent for utviklingen av komplisert teknologi i hjernekirurgi. Han beskriver seg selv som en tradisjonell vitenskapsmann før skjebnen tok ham inn i et møte med døden. I «Proof of Heaven»* (også oversatt til norsk) beskriver han sine opplevelser i koma etter en uvanlig hjernebetennelse, meningitt forårsaket av E.coli-bakterien. Storehjernen var satt ut av funksjon. Han svevde i en uke mellom liv og død. Da beslutningen om å avslutte å holde ham i live var nær ved å bli tatt åpnet han plutselig øynene. Ifølge medisinsk kunnskap skulle det ikke skjedd. Han har beskrevet sin reise inn i dødens landskap. I boka møter vi igjen det klare lyset. Han kommer inn i en mørk skremmende tilstand. Han går likevel videre, får en følgesvenn som forteller at han kommer til å lære mye på reisen, men skal tilbake til livet. Alexander drøfter i boken sine opplevelser opp mot en vitenskapelig kritisk holdning. Kan det være andre forklaringer på reisen enn et liv etter døden? Når han går gjennom alle momenter ender han opp med en tvil. Kanskje?
Dr. Alexander er et adoptert barn. Han gikk gjennom en tøff prosess som voksen, en krise i livet, der han til slutt fikk kontakt med sin biologiske familie. Den eneste han ikke hadde møtt var en søster som hadde dødd 12 år før. Da han kom tilbake fra sin reise inn i døden kom han en dag til å se på bilder han hadde fått av sin opphavsfamilie. Han oppdaget da at kvinnen som hadde møtt ham og vært guide på reisen var den avdøde søsteren. Tvilen som hadde vært der forsvant. Det var ikke lenger vitenskapelige argumenter som kunne forklare det som hadde skjedd med ham. Det er ifølge han en form for liv etter døden.
Tantrisk buddhisme
Indisk buddhisme ble sterkt påvirket av tantra. Tantra er en religiøs strømning som fant sted helt på utsiden av det indiske samfunnet: I skogene, i ørkenen, i fjellet, utenfor byene og på kremasjonsområdene. Ingen vet helt når den startet, men det snakkes om buddhistisk tantra på 4-600 tallet e.Kr. Dette pan-indiske fenomenet preget både hinduismen, buddhismen, jainismen, til og med islam.
Tantrikerne forholdt seg direkte både til døden og seksualitet. De monumentale templene i Kohinoor og Khajuraho er vitnesbyrd om en unik sammensmeltning mellom seksualitet og religion. En del av initieringen i tantra var å bo på et kremasjonsområde. De mediterte på sin egen død og brukte i tillegg seksualitet og sensualitet til å transformere livsenergien, som del av åndelig praksis. Tantrikerne levde i par, en mann og en kvinne. Deres religiøse praksis provoserte senere tradisjonell hinduisme så sterkt at de ble forfulgt og de fleste myrdet.
Essensen i buddhistisk tantra er å utvikle individet til å få kontakt med væren gjennom å skape harmoni og balanse mellom sensualitet og åndelighet. Tantra er forankret i individets konkrete hverdag. Gjennom å utvikle evnen til bevisst oppmerksomhet, awareness, her og nå, bli i stand til å ta imot alle inntrykk uten evaluering, nakne og rå, vil filtrene som stenger for kontakt med væren bli borte. Den religiøse dimensjonen er rett foran våre øyne, ifølge dem, en del av vår hverdag om vi fjerner filteret som hindrer oss i å se. Alle psykiske og fysiske former springer ut av en formløs kontekst som omslutter alt. Så lenge vi er identifisert med personligheten har vi kun kontakt med en liten del av virkeligheten.
Tibetansk buddhisme
Den indiske mystikeren Padsambhava tok buddhismen til Tibet i det 8. århundre. Han oppfattes som grunnleggeren av Nyingma-pa-tradisjonen, den eldste grenen av tibetansk buddhisme. Dzogchen er kjernen i tradisjonen. Det er ikke en skoleretning, en filosofi eller en teknikk. Ordet Dzogchen oversettes ofte med «den store fullendtheten» (great perfection). Det kan misforståes med noe som skal oppnås. Slik er det ikke. Vi er del av en guddommelig helhet, som kalles dzogchen. Det er ikke noe vi tror på, og vi deler den med alle andre levende vesen. Den er blitt skjult for oss, en glemt virkelighet. Åndelig praksis skal fjerne det som hindrer kontakt med dzogchen. Den kjennetegnes av klarhet, kjærlighet og bevissthet. Eksistensens grunn er shunyata, tomhet. Den gir opphav til alle manifestasjoner. Når vi dør er det bare den materielle kroppen som dør, sjelen er udødelig.
Det er grunnsynet som gjør Mahyana (det store hjulet)-tradisjonen til en form for eksistensialisme. Buddhismen flytter her den guddommelige dimensjonen inn i mennesket. Det finnes ingen guder, mennesket er i sin dypeste natur guddommelig, en del av eksistensen. Vi mennesker lever i to virkeligheter, den relative og dzogchen. Den siste mister vi kontakten med tidlig i livet. Religion oppstår fordi vi lengter etter helhet, kontakt med vår guddommelige natur.
«The Tibetan Book of the Living and Dying»
Sogyal Rinpoche tar leseren inn i kjernen av tibetansk buddhisme, praktiseringen av dzogchen. Han sier i innledningen til boken at dzogchen lenge har vært borte fra åndelig praksis i Tibet. Ifølge ham trenger verden dzogchen mer enn noen gang. Gjennom boken ønsker han å gi denne gaven til menneskeheten. Her presenterer han alle bardo, både om døden, livet og meditasjon.
Sogyal Rinpoche gir innblikk i flere hundre års erfaring i tibetansk kultur i møtet med døden, inklusive å ha respekt for døden, pleie og gi omsorg, guide døende inn i dødsprosessen og sette døden inn i en større kontekst.
Åndelig praksis er en vei til å få kontakt med dzogchen, ekspandere livet, møte det guddommelige i tilværelsen, men også forberede oss til den dagen vi selv skal møte døden. Er vi ikke i stand til å møte dødsøyeblikket med økt bevissthet gjennom åndelig praksis, blir det umulig å få kontakt med det klare lyset fra dzogchen. Vi synker ned i ubevissthet og går raskt inn i en fase der vi klargjøres for neste fødsel.
Vesten er ifølge Sogyal Rinpoche på riktig vei med hospice bevegelsen, muligheten til å dø hjemme med kontakt, varme, respekt, ro, samtaler og smertelindring. Men han etterlyser åndelig veiledning i Vesten for døende – muligheten til å sette døden inn i et større perspektiv og forberede den døende.
Sogyal Rinpoche mener Vesten har mye å lære fra tibetanernes lange erfaring med å utforske døden, gi verdighet til den og åpne for andre dimensjoner enn de begrensninger vår materialistiske livsform skaper. Han gir innsikt i hvordan vi kan bruke den til å gi både oss selv og våre kjære økt livskvalitet på det indre plan. Sogyal Rinpoche hjelper oss til å se at døden ikke er vår fiende, men en venn, en mulighet til forløsning, til kontakt med noe stort og ufattelig.
Det mest interessante i Sogyal Rinpoches bok er likheten mellom de beskrivelsene mennesker har av de ulike SLO, slutten-på-livet-opplevelser, og bardo. Han påpeker samtidig at opplevelsene er nedtegnet i alle kulturer, hos mystikere, sjamaner og filosofer. Det mest slående er at mennesker som har hatt SLO blir transformert. De mister frykten for døden og den smerte den kan påføre, de har ikke lenger frykt for døden. De blir mer kjærlighetsfulle, vidsynte og rause. Den åndelige dimensjonen får betydning i livet. Sogyal Rinpoche slår fast at det er likheter, men også forskjeller.
Sogyal Rinpoche spurte sin mester Dilgo Khyentse Rinpoche, da han levde, om betydningen av NDO, nær-døden-opplevelser. Han plasserer opplevelsene i NDO i dette livets bardo. I opplevelsen av klinisk død står de på terskelen til neste bardo. Men de har ennå ikke gått inn i den. Sogyal Rinpoche postulerer at de ser de første strålene av det som kalles «bakgrunnslyset». Den lærdommen de som har gått gjennom NDO sitter igjen med er den samme som buddhismens sentrale budskap, at livets viktigste kvaliteter er kjærlighet og visdom.
Oppsummering
Møtene med døden som er beskrevet her, pluss erfaringer og kunnskap i tibetansk buddhisme, står i sterk kontrast til naturvitenskapens syn på døden.
Hvordan skal vi forholde oss til det faktum at tusenvis av mennesker som har hatt nær-døden opplevelser har mistet frykten for å dø og er radikalt forandret? Bare en illusjon? Eller kan vårt forhold til døden ha en innvirkning på personligheten som endrer forholdet til døden? Ikke bare blir frykten for å dø borte, livsgleden øker. Mennesker som har hatt NDO får et rikere liv og de verdsetter det mer. Betyr det at disse erfaringene er tilført fra en større virkelighet?
De to sidene i diskusjonen om hvordan NDO kan forklares står begge utenfor opplevelsen av tilstandene. Den ene part hevder det finnes en åndelig dimensjon, mens forskerne slår i bordet med å forklare det som forstyrret hjernefunksjon. Begge tolker opplevelsene ut fra sin egen oppfatning av virkeligheten. De er utvendige tilskuere til andres indre opplevelse, et såkalt tredje-person perspektiv. Døden er og blir en helt privat opplevelse det er umulig å dele med andre. I møtet med den er vi alene, overlatt til oss selv. Døden er et fenomen det er umulig å fatte før vi møter det. Tusenvis av mennesker har vært i dødens forgård har fått sine liv forandret av opplevelsen. Det finnes noe vi ikke fatter i eksistensens grenseland, som radikalt påvirker vårt forhold til både livet og døden.